Frp-leder Siv Jensen er ikke alene om å synes at den norske modellen "står i veien for det norske folk". På sin blogg uttrykker Høyres Torbjørn Røe Isaksen forståelse for Jensen, selv om han er usikker på "om det var et godt retorisk begrep (sic) å fyre løs på akkurat den norske modellen":
"Hun mente at systemene kan stå i veien for folk, at systemene kan bli store og enkeltmennesket veldig lite," skriver Røe Isaksen. Han er imidlertid like uklar som Siv Jensen om hva problemet egentlig består i. Er det den lave arbeidsløsheten som står i veien for folks lykke? Fagforeningene? De lave inntektsforskjellene? Kombinasjonen av høy produktivitet og høye lønninger? Det sier ikke Røe Isaksen noe om. Det han derimot bruker en del plass på, er luftige spekulasjoner om hvorvidt den norske modellen er et begrep Arbeiderpartiet har funnet på. Ja, han sier seg til og med enig med Siv Jensen i at "AP har forsøkt å kuppe begrepet".Etter å ha truffet litt dårlig på Google-søkene sine (som av en eller annen grunn er foretatt som billedsøk på engelsk, og som følgelig har ført ham til en masse halvnakne damer), lanserer han en teori om at de borgerlige valgseirene i Sverige og Danmark gjorde det vanskeligere å bruke den nordiske modellen som begrep, og at Arbeiderpartiet derfor konsentrerte seg om en norsk modell i stedet. En nordisk modell kunne nemlig "implisere at også høyrepartier ønsket velferd, fleksible sikkerhetsnett, arbeid for alle og samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Og vips, så var begrepet den norske modellen født", skriver Røe Isaksen. "Jeg er ikke helt sikker på at det var slik det skjedde, men indisiene peker i den retning selv om flere undersøkelser trengs før vi feller den endelige dom".
Om Røe Isaksen skal foreta "flere undersøkelser" håper jeg han går grundigere til verks enn å surfe litt på Google, Wikipedia og Atekst. Men jeg håper han prøver, for han er så absolutt inne på noe - selv om han ender opp med å bomme ganske stygt. For jo, de borgerlige valgseirene i Sverige og Danmark har definitivt hatt betydning for bruken av begrepet "den nordiske modellen" (eller de nordiske modellene, som mange foretrekker). Grunnen til det er ikke at Høyres skandinaviske søsterpartier har arbeidet så aktivt for velferd eller sikkerhetsnett for vanlige lønnsmottakere, men tvert imot at de har jobba målretta og systematisk for å nedbygge begge deler. Derfor er det blitt stadig vanskeligere å sette likhetstegn mellom de skandinaviske velferdsstatene, og stadig mindre presist å snakke om én nordisk modell.
På 1990-tallet mente høyresida også her i Norge at det var umulig å opprettholde de nordiske modellene. Disse spådommene slo aldri til. Men erfaringene fra Sverige viser hvor sårbar modellene er for politiske endringer. Der har andelen fagorganiserte rast med flere hundretusen medlemmer, samtidig som de økonomiske ulikhetene og arbeidsløsheten har vokst. Den borgerlige regjeringens løsninger – økt bruk av midlertidige ansettelser og lavere lønn for svakere grupper på arbeidsmarkedet – har ikke hjulpet på situasjonen. En liknende politikk her til lands vil trolig føre til samme resultater: Det vil ødelegge fundamentet for samarbeidsmodellen vår, som er basert på likeverdige parter, og vil gi oss et mindre omstillingsdyktig og konkurransekraftig næringsliv.
Jon Erik Dølvik hos Fafo har nylig utgitt en delrapport i et nordisk forskningsprosjekt om de nordiske modellene. Der skriver han at de nordiske modellene ikke kan "betraktes som en á la carte-meny, hvor man utfra politiske preferanser fritt kan vektlegge noen elementer og ignorere andre." Når Høyre foretar sin retoriske omfavnelse av den norske modellen, og forsøker å fremstille seg selv som forkjempere for noe de vitterlig har bekjempet, er dette deres største problem: De omfavner resultatene, men anerkjenner ikke virkemidlene som har ført oss dit. Av samme grunn vil Høyre-Frp-versjonen av den norske modellen bli akkurat det Erna Solberg har sagt at hun ønsker seg: "et helt annerledes samfunn".
