Hvorfor skal LO engasjere seg politisk?

Noen lurer på hvorfor fagbevegelsen engasjerer seg for at de rødgrønne skal vinne høstens stortingsvalg. Grunnene til det er mange. Det handler ikke om at vi har noe imot Høyre eller Frp som partier. Det handler om at vi har noe imot politikken de står for. Vår oppgave er å forsvare medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår, både på arbeidsplassene og i samfunnslivet for øvrig. En Høyre-Frp-regjering vil utgjøre en trussel mot mye av det våre medlemmer har kjempet fram.

Dersom Høyre og Frp får sette sitt politiske eksperiment ut i praksis, vil faste ansettelser bli erstattet av løsarbeid og ”fleksibilitet.” Sentrale forhandlinger og avtaler skal ifølge Frp kunne undergraves av ”lokal forhandlingsfrihet,” og de viktigste virkemidlene vi har fått mot sosial dumping vil være truet. Med de utfordringene vi står overfor i arbeidslivet, der sosial dumping brer om seg til stadig flere bransjer, er dette et eksperiment vanlige arbeidsfolk ikke har råd til.

Høyre og Frp har stemt imot alle de viktigste tiltakene den rødgrønne regjeringen har innført mot sosial dumping, og da særlig de tiltakene som har styrket fagorganisertes kontrollmuligheter. To eksempler på dette er tillitsvalgtes innsyn i lønns- og arbeidsvilkår hos underleverandører, og fagforeningers mulighet til kollektivt søksmål ved ulovlig innleie.

Høyre og Frp er bremseklosser i arbeidslivspolitikken, og har hatt en mildt sagt avslappet holdning til sosial dumping. I den grad de i det hele tatt har kunnet se for seg tiltak, har de pekt på Arbeidstilsynet. Men alle vet at Arbeidstilsynet, uansett hvor mye ressurser de skulle bli tilført, ikke kan kontrollere bort sosial dumping. Vi er avhengig av en sterk fagbevegelse, og tillitsvalgte som kjenner de lokale forholdene, dersom vi skal kunne møte de store utfordringene norsk arbeidsliv står overfor.

Både FrP og Høyre sier de vil "lytte mer" til de uorganiserte, men hva betyr det? De får det til å framstå som om fagbevegelsen bare bryr seg om egne medlemmer, på bekostning av andre. De skjønner ikke, eller vil ikke skjønne, at svært mange tariffestede rettigheter også omfatter uorganiserte, og at mange av de lovene som beskytter alle arbeidstakere, opprinnelig ble kjempet fram av fagbevegelsen.

Når Frp sier at de vil gi de samme rettighetene til uorganiserte som organiserte, velger de å se helt bort fra at tariffestede rettigheter, som Avtalefestet Pensjon, er noe de organiserte selv har kjempet fram, og betalt kontingent til organisasjonen sin for å oppnå. Frp ønsker, med sin favorisering av "retten" til å stå uorganisert, å svekke fagbevegelsen, og få oss vekk fra den politiske arenaen. Det vil arbeidsfolk tape på, hva enten de er organiserte eller ei.

Høyre og Frp har en lang tradisjon for å skyve svake grupper foran seg når de argumenterer for svekkede fagorganisasjoner og dårligere lovverk. På 1890-tallet var Høyre mot et forbud mot barnearbeid fordi det "vilde være det samme som at tage Brødet af Munden paa mange fattige Familier". Partiet hevdet også at et forbud mot nattarbeid for ungdom mellom 14 og 18 år ville gjøre det vanskelig for ungdommen å få arbeid. 100 år senere brukte Høyre og Frp nesten identiske argumenter da de stemte mot allmenngjøring av tariffavtaler – et tiltak som har vist seg å være det viktigste enkelttiltaket mot underbetaling av utenlandske arbeidere.

Høyre og Frp skyver også svake grupper foran seg når de går inn for færre faste jobber, ved å liberalisere adgangen til midlertidige ansettelser. De hevder dette vil være bra for grupper som sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet. Men å svekke ansettelsesvernet kommer ikke til å gi flere faste, trygge jobber. Tvert imot vil det bare føre til flere utrygge ansettelser, og at flere arbeidstakere blir henvist til en tilværelse der livet er satt på vent. Midlertidige ansettelser er en hindring, ikke en døråpner, til det ordinære arbeidsmarkedet.

Frp gikk en stund inn for å avskaffe arbeidsmiljøloven, før de etter hvert valgte å gå inn for "liberalisering" i stedet. Både Høyre og Frp vedtok å svekke sentrale bestemmelser i loven før de rødgrønne fikk stanset dem i 2005. Nå har de blitt mer utydelige på hva de vil gjøre med den, fordi de vet det er upopulært å angripe en lov som verner arbeidstakerne. Å tro at denne utydeligheten lar seg omsette til noen som helst form for garanti som gjelder etter valget 9. september, er både naivt og farlig.

På 1890-tallet kalte Høyre sin bakstreverske politikk for en "tidsmæssig Arbeiderlovgivning". I dag kaller de den "moderne", og selger den som "nye ideer, bedre løsninger." I virkeligheten er ideene gamle, og løsningene dårlige. Valget i 2013 er et retningsvalg, ikke bare mellom høyre og venstre, men mellom framover og bakover.

Brutaliseringsmyten

2. juli i fjor ble en fagforeningsrepresentant i den svenske fagorganisasjonen SAC overfalt av seks menn i sitt eget hjem. Mennene, som tilhørte den kriminelle gjengen Werewolf Legion, var sendt dit på oppdrag av et bemanningsselskap som lå i forhandlinger med SAC om to oppsigelser, samt utestående lønn og feriepenger. Mens kona og barna ble holdt innelåst på naborommet, slo overfallsmennene fagforeningsmannen gjentatte ganger mot hodet. Med en kniv mot strupen ble han truet til å ringe eieren av selskapet og frafalle alle krav. Deretter fikk han beskjed om at han vil måtte bøte med livet dersom han ikke betalte en halv million kroner til lederen av Werewolf Legion innen en måned. Familien har nå gått under jorden.

I den stockholmske restaurantbransjen kontrolleres en stor andel av stedene av kriminelle nettverk. Et av dem er Nasa Stvar («Cosa Nostra»/Vår Sak på serbisk), som inngår i en allianse med Hells Angels. Werewolf Legion sorterer under dette nettverket. Liknende forhold finner man også i renholds- og byggebransjen, og ikke bare i Stockholm. For en tid tilbake beskrev for eksempel min danske fagforeningskollega Mattias Tesfaye i denne spalta hvordan 1%-klubber som Bandidos og HA har etablert seg i den københavnske byggebransjen. Da det i 2008 kom frem at Bandidos var involvert i et firma som drev med asbestsanering på politihuset i Göteborg, skrev Göteborgsposten at «kriminella gäng blir allt vanligare när det handlar om uthyrning av arbetskraft». I en studie av byggebransjen kort tid før, hadde Brottsförebyggande rådet konkludert med at bedrifter med opphav i kriminell virksomhet var knyttet til store og seriøse aktører via «långa kedjor av entreprenader».

I forbindelse med overfallet på SAC-representanten sa Per-Olov Forslund ved Rikskriminalens underrättelsesektion at «det syns som om den organiserade brottsligheten har börjat syssla med företagande och det är förstås inte bra om de tar med sina metoder dit. Vi vet att de har företag i vissa branscher som bemannings- och byggbranschen». Mats Matsson fra svenske Økokrim beskrev overfor tidsskriftet Flamman hvordan de kriminelle gjengenes «våldskapital» garanterer de økonomiske lovbryterne handlingsrom, blant annet i form av en «code of silence som gör att få svartarbetare tjallar».

Norge er dessverre ikke noe unntak fra denne utviklingen, selv om alt tyder på at den ikke har gått så langt som i våre skandinaviske naboland. En viktig delforklaring er å finne i det faktum at vi i motsetning til Sverige og Danmark har hatt en regjering som har lagt ned et betydelig arbeid mot sosial dumping. Allmenngjøring av minstelønn, solidaransvar, ID-kort og flere andre tiltak har gitt arbeiderne som jobber for halv- og helkriminelle arbeidsgivere bedre muligheter til å kreve ordentlige ansettelser og en skikkelig lønn, og større oversiktlighet for både fagbevegelse, arbeidstilsyn og skattemyndigheter. At arbeiderne både har rettigheter og gode sjanser for å få det de har krav på, er i seg selv et viktig tiltak mot svart arbeid, menneskehandel og hvitvasking av penger. For jo større sjansen er for at de våger å gjøre noe med problemene sine, jo større er sjansen for å få avdekket og dokumentert kriminelle forhold.

Dette er viktig, ikke minst fordi skillet mellom den svarte og den hvite, regulære økonomien har blitt mindre tydelig med årene. Det samme har skjedd med grensene mellom ulike former for kriminalitet, for ikke å snakke om mellom landene. I Fellesforbundet avd 603 Oslo Bygningsarbeiderforening har vi for eksempel hatt tvistesaker mot litauiske arbeidsgivere, som senere er blitt tiltalt og dømt for menneskehandel med og voldtekt av prostituerte. Vi har også opplevd litauiske medlemmer, noen av dem skoleungdommer, som har bedt om å bli smuglet ut bakveien etter forhandlingsmøter med arbeidsgiveren, fordi de er redde for at representanter for firmaet venter på dem utenfor. Grove trusler, overfall og nattlige hjemmebesøk er vi heller ikke ukjente med.

Slik arbeidsmarkedskriminalitet er selvsagt ikke representativ, verken for byggebransjen eller for arbeidslivet som sådan. På den annen side vekker ikke slike saker heller noe særlig oppsikt lenger, i alle fall ikke hos oss som holder på med fagforeningsarbeid blant arbeidsinnvandrere. Og den som måtte tro at slike problemer er forbeholdt ikke-norske arbeidere, må tro om igjen. Tidligere arbeidskamerater har fortalt meg om bedrifter der metamfetamin, amfetamin og kokain deles ut av ledelsen for å presse mer ut av arbeidsstokken, særlig når byggefristen nærmer seg. Og på «privatmarkedet», der fagbevegelsen og Arbeidstilsynet har lite innsyn, florerer det av svartarbeid og alt det som hører med.

Dagens Næringsliv, Høyres Torbjørn Røe Isaksen og Civita-filosofen Lars Fr. H. Svendsen har alle gått i rette med det de kaller «brutaliseringsmyten» i arbeidslivet, og fremstilt det faktum at de fleste av oss trives på jobben som et argument mot at det foregår en brutalisering i deler av arbeidslivet. Det er å argumentere mot en stråmann som ikke eksisterer. For det er ingen som har påstått at arbeidsmarkedet som sådan er brutalisert. Asbjørn Wahl i For Velferdsstaten, Roy Pedersen i LO i Oslo og andre som har satt spørsmålet på dagsorden, har tvertimot understreket at arbeidsmarkedet preges av polarisering: De fleste har det bra, noen har fått det bedre – men for andre har arbeidsforholdene blitt verre. Og for noen i vårt naboland er det altså blitt så ille at de må gå under jorda fordi de driver fagforeningsarbeid.

(Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Klassekampen august 2012)