«Luften är tjock, vit. Gustaf drar upp tröjan över ansiktet och andas in i tyget.
För varje sekund stiger temperaturen i rummet. Det svider i ögonen och sticker i lungorna. Våning fem förvandlas till en vit frätande eld. Gustaf faller på något mjukt. Munnen är som full av krita, torr pudrig skolkrita. Med tungan försöker han gräva en väg ner till lungorna.
«Ut härifrån!»
«Ut!»
Johan följer kollegornas röster. De kryper i riktning mot hissen. Dennis. Fredrik. Tarmo. Johan. I oklar ordning når de fram till hissen. Alla utom den femte. Ingen av dem vet vad han heter så de ropar:
«Hallå!»
«Hallå?»
Johans ansikte är igenmurat av kalken. Munnen. Ögonen. Vita. I hissen sträcker han sig efter kollegorna.
«Hjälp mig härifrån!»
Dette er et utdrag fra den svenske journalisten Elinor Torps bok «Döden på jobbet», som kom ut nylig. Boka handler om en gruppe arbeidere, de fleste av dem rundt 20 år, som ble leid inn for å rengjøre kalkovnene hos Nordkalk i Luleå. En av dem, Johan, døde. De sju andre fikk alvorlige brannskader. Størst skader fikk Gustaf, 19-åringen som kollegaene fra bemanningsselskapet Empower ikke engang visste navnet på. Da arbeidskameratene forsøkte å dra ham ut, dro de av ham det de trodde var lange hansker. Det var huden. «Allt är löst. Skinnet. Ansiktet. Huden rinner av Gustafs kropp. En vass otäck mardröm.»
«Ut härifrån!»
«Ut!»
Johan följer kollegornas röster. De kryper i riktning mot hissen. Dennis. Fredrik. Tarmo. Johan. I oklar ordning når de fram till hissen. Alla utom den femte. Ingen av dem vet vad han heter så de ropar:
«Hallå!»
«Hallå?»
Johans ansikte är igenmurat av kalken. Munnen. Ögonen. Vita. I hissen sträcker han sig efter kollegorna.
«Hjälp mig härifrån!»
Dette er et utdrag fra den svenske journalisten Elinor Torps bok «Döden på jobbet», som kom ut nylig. Boka handler om en gruppe arbeidere, de fleste av dem rundt 20 år, som ble leid inn for å rengjøre kalkovnene hos Nordkalk i Luleå. En av dem, Johan, døde. De sju andre fikk alvorlige brannskader. Størst skader fikk Gustaf, 19-åringen som kollegaene fra bemanningsselskapet Empower ikke engang visste navnet på. Da arbeidskameratene forsøkte å dra ham ut, dro de av ham det de trodde var lange hansker. Det var huden. «Allt är löst. Skinnet. Ansiktet. Huden rinner av Gustafs kropp. En vass otäck mardröm.»
Elinor Torps bok handler om en ulykke som aldri burde ha skjedd, og om arbeids- og oppdragsgivere som strekker seg langt for å fri seg fra alt ansvar. Familiene til de skadde arbeiderne hørte aldri noe fra oppdragsgiveren eller arbeidsgiveren mens de våket over dem på sykehuset. Nordkalks kommunikassjonsjef Josefin Bähr opplyste til media at det var en underentreprenør som var ansvarlig for arbeidet, og at selskapet ikke var påvirket: «Den kalk vi har räcker för ett tag framöver.»
Torps bok handler om et arbeidsliv der arbeidskraften er blitt en vare. Et arbeidsliv hvor faste ansettelser viker for midlertidige jobber og bemanningsselskap, og hvor ansvarsforhold systematisk pulveriseres. «Alla vill vara chef när man tjänar pengar. Ingen vill vara chef när man ska ta ansvar», sier politietterforskeren Per-Erik Lindbäck i boken.
Tommy, en av de innleide fra Empower, forteller at han følte at noe kom til å gå galt den kvelden. «Vikarene» hadde ikke fått noen instruksjoner, bare beskjed om å «prøve seg fram» og «gå for det som viser seg å funke»: «Ingen ordentlig genomgång. Ingen riskbedömning. Ingenting. Och en massa folk från olika firmor. Ingen av dem har han sett förut.»
Ulykken Torp skriver om er ikke unik. Senest for et par uker siden druknet to innleide arbeidere i tjæreolje på SSABs koksverk i Luleå, et steinkast unna Nordkalk. På den arbeidsplassen jobber det normalt 900 personer. I tillegg kommer et gjennomsnitt på 60 innleide arbeidere. Ulykkesstatistikken fra Arbetsmiljöverket viser at denne lille gruppen innleide i 2011 ble utsatt for halvparten av de alvorlige ulykkene, skrev Arbetaren nylig.
Liknende statistikk finner man på en rekke andre industribedrifter: På LKAB har 65 prosent av de 40 ulykkene rammet innleide arbeidere. Hos Smurfit Kappa i Piteå sto innleide for 88 prosent av ulykkene. Ifølge IF Metalls hovedverneombud på SSAB, Lars Bergström, settes de farligste og tyngste oppgavene bort til underleverandører. Disse konkurrerer på tidsbruk og billig arbeidskraft.
Denne utviklingen i arbeidslivet har ikke fått noe motsvar i form av politiske initiativer. Tvert imot, så var noe av det første Fredrik Reinfeldts borgerlige regjering gjorde da de fikk makten i 2006 å nedbemanne Arbeidstilsynet med mer enn 130 inspektører. Svensk arbeidsmiljøforskning, som tidligere var verdensledende, ble også nedprioritert: Arbetslivsinstitutet ble rett og slett lagt ned.
I samme periode har antallet verneombud blitt redusert. En viktig årsak til det er å finne i det betydelige medlemstapet svensk LO har hatt siden Reinfeldt-regjeringen aktivt gikk inn for å svekke dem. Flere arbeidsplasser står nå uten tariffavtale og verneombudsapparat, og flere arbeidsplasser har et stort innslag av innleide arbeidere.
Hvordan er så situasjonen i Norge? Yogindra Samant, overlege i Arbeidstilsynet, skrev nylig i Arbeidervern at «andelen av utenlandske arbeidstakere som ble skadet eller døde grunnet arbeidsulykker er økende. Felles for mange av de skadede utenlandske arbeiderne var at de var innleid og jobbet i midlertidige stillinger.» Arbeidstilsynets rapport «Arbeidsskader blant utenlandske arbeidstakere» konkluderer med at en av grunnene til den sterke overrepresentasjonen av utenlandske arbeidere er å finne i at «mange av dem er innleid og dermed ikke en del av fellesskapet og sikkerhetskulturen på arbeidsplassen».
Samtidig har vi nå fått en regjering som har sagt det er en prioritert oppgave å øke muligheten for midlertidige ansettelser. Som argument for dette skyver de nettopp de mest utsatte gruppene i arbeidslivet foran seg: Ungdom uten arbeidserfaring og utenlandske arbeidere.
(Opprinnelig på trykk i Klassekampen 12.11.2013)
