De siste par tiårene har praktisk faglighet og såkalt
“vanlig arbeid” blitt nedvurdert, og i samfunnets toppsjikt er det en tendens
til å overse den kunnskapen som ligger skjult i det ordinære arbeidsmarkedet.
Et godt eksempel på dette er å finne i den offentlige utredningen
"Kompetansearbeidsplasser – drivkraft for vekst i heile landet" (NOU
2011:3). Der defineres "kompetanseintensive næringer" som næringer
med mer enn 39 pst sysselsatte med såkalt høyere utdanning. Utvalget lånte
definisjonen fra en rapport utgitt av Norsk Institutt for By- og
Regionalforskning året før. De fire forskerne som sto bak rapporten tok
imidlertid noen viktige forbehold som helt forsvant i NOUen. De påpekte det
problematiske i å definere kompetanse i henhold til formell utdanning på
høgskole- og universitetsnivå, og skrev at "avgrensingen som her er gjort
kan kritiseres for en implisitt nedtoning av den betydningen som uformell
kompetanse og utdanning på lavere nivå har for samfunnets samlede verdi".
De skrev også at "hoveddelen av sysselsettingen og den økonomiske
verdiskapingen skjer fortsatt i næringer og sektorer der flertallet av de
yrkesaktive ikke har høgere utdanning", og at "erfaringsbaserte
kompetansebaser er viktigere for innovasjonsevnen enn høyt formelt
utdanningsnivå".
Norge er i dag det landet i OECD med lavest andel av
arbeidsstyrken i yrker som består av enkle og rutinepregede oppgaver som ikke
stiller krav til utdanning. Det er i stor grad et resultat av en bevisst
politikk, som kanskje særlig har preget de landene der fag- og
arbeiderbevegelsen har vært sterk. I motsetning til en rekke andre europeiske
land har de nordiske landene satset store ressurser på å gi praktiske jobber
solide utdanningstilbud, og sammen med partene i arbeidslivet har staten lagt
til rette for kompetanseheving og etter- og videreutdanning. Det har gjort
at jobber som i de fleste andre land utføres av ufaglærte til en dårlig lønn,
her gjøres av faglærte arbeidere. En tilstrekkelig andel av disse har dessuten
vært organiserte, og ved hjelp av en solidarisk lønnspolitikk har yrkene deres
vært i stand til å følge med på lønnsutviklingen.
Figur: Andel lavtlønte i utvalgte OECD-land (2000)
I stedet for å bli med på en lavlønnskonkurranse vi
ikke kan "vinne", har vi i Norge utviklet selvdrevne arbeidstakere
som samarbeider på tvers av fag- og utdanningsgrupper. Det har gitt
næringslivet høy produktivitet og omstillingsevne, og bedriftene har fått en
unik konkurransefordel i form av utvikling og innovasjon "nedenfra".
Den daglige dialogen mellom praktisk og teoretisk kompetanse på arbeidsplassene
er kunnskapssamfunnet i praksis. Det er dette som er "fremtidens
olje." Dessverre mangler denne forståelsen hos mange politikere og
bedriftsledere, og mye av det som har dominert utviklingen de siste årene peker
i stikk motsatt retning: En sterk vekst i bruk av innleid arbeidskraft i
enkelte bransjer, og en svekkelse av det organiserte arbeidslivet.
I forkant av sin årlige konferanse har ungdomsutvalget
i Fellesforbundet nylig laget et debatthefte. Der spør de hva som menes med et
"kunnskapsbasert arbeidsliv" i den offentlige debatten: "Trenger
vi ingeniører med kunnskap, mens bygningsarbeideren bare er et verktøy?" Å
være fagarbeider krever kunnskap, skriver de. Det burde vært en
selvfølgelighet, men slik er det ikke. Yrkesfaglig utdanning framstilles i den
offentlige debatten konsekvent som en lavere form for utdanning.
Dette er en utvikling det haster å få snudd. Og det er ikke nok med en reklamekampanje eller to. "Yrkesstolthet skapes når vi er stolt av arbeidet som gjøres og når arbeidet og utdanningen blir verdsatt av samfunnet", skriver Fellesforbundets ungdomsutvalg: "Det store spørsmålet er hvordan vi som samfunn skal sørge for at en yrkesfaglig utdanning blir like høyt verdsatt som akademisk utdanning."
Bloggeren og "bryggesjauerfrua" Silje Josten
Kjosbakken var nylig inne på det samme spørsmålet i forbindelse med de aggressive
forsøkene på fagforeningsknusing som finner sted i Oslo Havn. "Hvor vil vi
egentlig? Er målet å få Norge til å bestå kun av overbetalte ledere og
underbetalte, utenlandske arbeidere. Og en hel haug norske, arbeidsføre på
arbeidsledighetstrygd? Vil vi kvitte oss med arbeiderklassen - ryggraden i det
norske samfunnet?", spurte Kjosbakken. Det er et viktig og betimelig
spørsmål. Og jeg er redd statsministeren ikke sitter på svaret.
(Opprinnelig på trykk i Klassekampen 14.01.2014)
