“Sett i historisk perspektiv finner vi i dagens samfunn virkeliggjort en mengde av de krav den sosialistiske arbeiderrørsla gjennom tida har kjempet for. Det er dette samfunn mange gir etiketten velferdssamfunnet, eller velferdsstaten. Den er i siste generasjon formet under sterk motstand og megen strid. Det knytter seg neppe stor reell verdi til en diskusjon om hvorvidt velferdssamfunnet er sosialistisk. Imidlertid er det sikkert at de vesentlige økonomiske, sosiale og kulturelle elementer i dette nye samfunn i tur og orden ble bekjempet som sosialistiske påfunn og sosialistiske tiltak. Og på den andre siden: Den demokratiske arbeiderrørsla kjempet for mange av disse velferdssamfunnets elementer som sosialistiske krav.”
– Trygve Bratteli,
Hva mener vi med sosialisme? (1977)
I morgen lanserer Civita sin nye bok
Den norske velferden. Kristin Clemet skriver på Civita-bloggen sin at “Boken viser hvordan kompromisser er en svært viktig del av den norske velferdshistorien. Mange parter og partier har bidratt. De har ofte vært enige i hovedmålene, men uenige om midlene og de beste veiene til målet. I ulike epoker har det vært tydelige forskjeller mellom borgerlige partier og sosialistiske og sosialdemokratiske partier. Men ser man historien under ett, er det vanskelig å trekke klare konklusjoner. Alle partier har stort sett hele tiden vært for mer velferd.”
Det er verdt å merke seg ordvalget. Her dreier det seg om “historien under ett,” hva som “stort sett” har vært tilfelle, og om å unngå “klare konklusjoner”. Man kunne kanskje sagt: se bort fra viktige forskjeller, utviske nyanser og forvanske ting som er enkle. “Sett under ett” kan vi for eksempel si at det “stort sett” har vært tilslutning til nyliberale reformer i en rekke vestlige land de siste tre tiårene – men at “det er vanskelig å trekke noen klar konklusjon” om hvor stor den tverrpolitiske enigheten rundt disse veivalgene egentlig har vært. Det ville imidlertid ikke blitt særlig god historieskriving av sånt.
Men så er vel heller ikke poenget med boka å bidra til den historiske forståelsen av velferdsstatens fremvekst i Norge. Jeg antar i alle fall at mandatet Civita har fått fra sine generøse onkler i NHO og Rederiforbundet er mer begrenset enn som så. Selv om jeg ikke har lest boka ennå - den kommer altså i morgen - og holder døra på gløtt for at den har nye innsikter å by på, antar jeg at det nok en gang er snakk om et rent bestillingsverk, som inngår i den norske høyresidens forsøk på å tilrane seg et eierskap til velferdsstaten.
Skjønt tilrane seg? Det er da ikke bare Arbeiderpartiet som har vært med på å fatte fornuftige vedtak opp gjennom tida? Her har vel Civita et poeng?
Spørsmålet er snarere hvordan det skulle vært mulig å være et politisk parti i 1900-tallets Norge uten å innføre noen av de elementene som etterhvert kom til å inngå i den totalpakka vi i dag kaller velferdsstaten. Alle europeiske regjeringer hadde en sosial- og velferdspolitikk, hva enten de var fascistiske, katolske, konservative, sosialistiske eller liberale: Det kaltes vekselvis å “løse arbeiderspørsmålet”, “forsikre seg mot revolusjon” eller noe helt annet, litt avhengig av hvem du spurte og hvordan maktbalansen mellom samfunnsklassene var på det gitte tidspunkt.
Åttetimersdagen ble for eksempel innført under en Venstre-regjering. Men det var arbeiderbevegelsen som fikk den tariffesta, og som deretter kjempet for at den skulle omfatte alle arbeidere, organiserte som uorganiserte, i lovs form. Revolusjonen østpå et par år tidligere var utvilsomt med på å overbevise de som helt siden kravet ble reist tredve år tidligere hadde hevdet at en slik reform ville være en katastrofe for norsk næringsliv.
Noen endringer kom etter initiativ ovenfra, ofte som følge av at de styrende innså at kapitalismen ikke var i stand til å regulere seg selv, men krevde politiske inngrep dersom den sosiale sammenhengskraften ikke skulle gå i oppløsning. Noen ganger var disse endringene motivert av genuin medmenneskelighet og alminnelig anstendighet. Andre ganger handlet det mer om å sikre kapitaleierne tilgang på brukbar arbeidskraft, eller å heve kvaliteten på det elendige soldatmaterialet som oppsto i kjølvannet av den første industrielle revolusjon.
Uansett hva motivene til ulike tider har vært, betyr ikke fornuftige enkeltvedtak her og der at Høyre og andre høyrepartier i dag kan gjøre hevd på å ha eierskap til velferdsstaten som prosjekt. Velferdsstaten var arbeiderbevegelsens prosjekt, og handlet om å gi folk makt over deres egne liv, ved å frigjøre dem fra den økonomiske nøden som ga arbeidsgiverne så stor makt. Kapitalismens frihet, der alle er like frie til å sove under brua, ble forsøkt erstattet med en sosial – eller sosialistisk – frihetsforståelse: Det handlet om å øke individenes mulighet til å gjøre egne valg, fremfor å måtte velge mellom de begrensede mulighetene strukturene ga en.
Velferdsstaten var et frihetsprosjekt (bortsett fra for de få som fikk begrenset sin frihet - for eksempel til å sparke folk på dagen, eller tilby den lønna de selv eller markedet syntes var best). Til å begynne med gikk dette prosjektet ut på å frigjøre arbeiderne fra deres arbeidsgivere, blant annet ved å avskaffe arbeidsløshetsspøkelset, men på veien meldte nye grupper seg på, og nye problemstillinger dukket opp – problemstillinger ingen kunne ha oppfattet tidligere, ettersom de ble ansett som umulig å gjøre noe med.
Civita-forfatterne Mathilde Fasting, Marius Doksheim og Eirik Vatnøy har i et svar til Raymond Johansen (som har fått anledning til å se og kommentere boka før den kom ut) på Civitas hjemmeside gitt Johansen rett i at det “i og for seg” er en fundamental forskjell på Arbeiderpartiets og Høyres syn på fagbevegelsen. “Men det er samtidig viktig å understreke at det ikke er Aps eller arbeiderbevegelsens opprinnelige og uforandrede syn som her har «vunnet frem»”, skriver de. Nei, skal man tro dem er det egentlig høyresida som vant frem, ettersom “trepartsamarbeidet (er) et uttrykk for at det opprinnelige borgerlige standpunktet om «sosial fred» fikk bred oppslutning i mellomkrigstiden.”
Her er det ikke lenger snakk om å forskjønne. Her er det snakk om å misforstå, eller i verste fall å bevisst forfalske, historien. Den gang arbeiderbevegelsen i Norge fremdeles var revolusjonær, gikk “det borgerlige standpunkt” ofte ut på å tiltale og fengsle, forby og slå ned på, arbeidernes organisasjoner. Akkurat som det var tale om en vekselvirkning mellom arbeidsfolks vilje til revolusjonær omdanning og borgerskapets flørt med fascistiske strømninger, var det heller ikke i 30-åras gradvis mildere klima snakk om at det ene forutsatte det andre. Historiske årsaker og virkninger følger ikke mekanikkens lover.
Det var snarere slik at når man gjorde seg konkrete erfaringer med at motparten var til å stole på, så inngikk man avtaler. Resultatet som vokste frem etter hvert som partene la fra seg våpnene, var selvsagt et kompromiss. Vi fikk ikke fascismen mange Høyrefolk flørtet med, og vi fikk heller ikke sosialismen Arbeiderpartiet hadde til hensikt å realisere ad de gradvise reformers vei. Men velferdsstaten i sin norske støpning er likevel noe av det nærmeste vi så langt har kommet i å realisere et sosialistisk prosjekt her i verden - og Høyre har vært en bremsekloss, et hinder og i beste fall en rævdilter på den veien.
