Døden på jobben

«Luften är tjock, vit. Gustaf drar upp tröjan över ansiktet och andas in i tyget.

För varje sekund stiger temperaturen i rummet. Det svider i ögonen och sticker i lungorna. Våning fem förvandlas till en vit frätande eld. Gustaf faller på något mjukt. Munnen är som full av krita, torr pudrig skolkrita. Med tungan försöker han gräva en väg ner till lungorna.

«Ut härifrån!»

«Ut!»

Johan följer kollegornas röster. De kryper i riktning mot hissen. Dennis. Fredrik. Tarmo. Johan. I oklar ordning når de fram till hissen. Alla utom den femte. Ingen av dem vet vad han heter så de ropar:

«Hallå!»

«Hallå?»

Johans ansikte är igenmurat av kalken. Munnen. Ögonen. Vita. I hissen sträcker han sig efter kollegorna.

«Hjälp mig härifrån!»

Dette er et utdrag fra den svenske journalisten Elinor Torps bok «Döden på jobbet», som kom ut nylig. Boka handler om en gruppe arbeidere, de fleste av dem rundt 20 år, som ble leid inn for å rengjøre kalkovnene hos Nordkalk i Luleå. En av dem, Johan, døde. De sju andre fikk alvorlige brannskader. Størst skader fikk Gustaf, 19-åringen som kollegaene fra bemanningsselskapet Empower ikke engang visste navnet på. Da arbeidskameratene forsøkte å dra ham ut, dro de av ham det de trodde var lange hansker. Det var huden. «Allt är löst. Skinnet. Ansiktet. Huden rinner av Gustafs kropp. En vass otäck mardröm.» 

Elinor Torps bok handler om en ulykke som aldri burde ha skjedd, og om arbeids- og oppdragsgivere som strekker seg langt for å fri seg fra alt ansvar. Familiene til de skadde arbeiderne hørte aldri noe fra oppdragsgiveren eller arbeidsgiveren mens de våket over dem på sykehuset. Nordkalks kommunikassjonsjef Josefin Bähr opplyste til media at det var en underentreprenør som var ansvarlig for arbeidet, og at selskapet ikke var påvirket: «Den kalk vi har räcker för ett tag framöver.»

Torps bok handler om et arbeidsliv der arbeidskraften er blitt en vare. Et arbeidsliv hvor faste ansettelser viker for midlertidige jobber og bemanningsselskap, og hvor ansvarsforhold systematisk pulveriseres. «Alla vill vara chef när man tjänar pengar. Ingen vill vara chef när man ska ta ansvar», sier politietterforskeren Per-Erik Lindbäck i boken.

Tommy, en av de innleide fra Empower, forteller at han følte at noe kom til å gå galt den kvelden. «Vikarene» hadde ikke fått noen instruksjoner, bare beskjed om å «prøve seg fram» og «gå for det som viser seg å funke»: «Ingen ordentlig genomgång. Ingen riskbedömning. Ingenting. Och en massa folk från olika firmor. Ingen av dem har han sett förut.»

Ulykken Torp skriver om er ikke unik. Senest for et par uker siden druknet to innleide arbeidere i tjæreolje på SSABs koksverk i Luleå, et steinkast unna Nordkalk. På den arbeidsplassen jobber det normalt 900 personer. I tillegg kommer et gjennomsnitt på 60 innleide arbeidere. Ulykkesstatistikken fra Arbetsmiljöverket viser at denne lille gruppen innleide i 2011 ble utsatt for halvparten av de alvorlige ulykkene, skrev Arbetaren nylig.

Liknende statistikk finner man på en rekke andre industribedrifter: På LKAB har 65 prosent av de 40 ulykkene rammet innleide arbeidere. Hos Smurfit Kappa i Piteå sto innleide for 88 prosent av ulykkene. Ifølge IF Metalls hovedverneombud på SSAB, Lars Bergström, settes de farligste og tyngste oppgavene bort til underleverandører. Disse konkurrerer på tidsbruk og billig arbeidskraft.

Denne utviklingen i arbeidslivet har ikke fått noe motsvar i form av politiske initiativer. Tvert imot, så var noe av det første Fredrik Reinfeldts borgerlige regjering gjorde da de fikk makten i 2006 å nedbemanne Arbeidstilsynet med mer enn 130 inspektører. Svensk arbeidsmiljøforskning, som tidligere var verdensledende, ble også nedprioritert: Arbetslivsinstitutet ble rett og slett lagt ned.

I samme periode har antallet verneombud blitt redusert. En viktig årsak til det er å finne i det betydelige medlemstapet svensk LO har hatt siden Reinfeldt-regjeringen aktivt gikk inn for å svekke dem. Flere arbeidsplasser står nå uten tariffavtale og verneombudsapparat, og flere arbeidsplasser har et stort innslag av innleide arbeidere.

Hvordan er så situasjonen i Norge? Yogindra Samant, overlege i Arbeidstilsynet, skrev nylig i Arbeidervern at «andelen av utenlandske arbeidstakere som ble skadet eller døde grunnet arbeidsulykker er økende. Felles for mange av de skadede utenlandske arbeiderne var at de var innleid og jobbet i midlertidige stillinger.» Arbeidstilsynets rapport «Arbeidsskader blant utenlandske arbeidstakere» konkluderer med at en av grunnene til den sterke overrepresentasjonen av utenlandske arbeidere er å finne i at «mange av dem er innleid og dermed ikke en del av fellesskapet og sikkerhetskulturen på arbeidsplassen».

Samtidig har vi nå fått en regjering som har sagt det er en prioritert oppgave å øke muligheten for midlertidige ansettelser. Som argument for dette skyver de nettopp de mest utsatte gruppene i arbeidslivet foran seg: Ungdom uten arbeidserfaring og utenlandske arbeidere. 

(Opprinnelig på trykk i Klassekampen 12.11.2013)

Tvang forkledd som frihet: Søndagsåpne butikker

I regjeringens politiske plattform heter det at Høyre og FrP vil tillate butikker å holde åpent på søndager, også de over 100 kvadratmeter. Dette er alvorlig for de mange som jobber i varehandelen, men over tid vil det også ha en spredningseffekt til andre bransjer, og legge ytterligere press på dagens arbeidstidsordninger. Lederen i Handel og Kontor, Trine Lise Sundnes, er klar på at vi må "beholde søndagen som en annerledes dag hvor samvær med familie og barn står i sentrum". Det er jeg helt enig med henne i.

Høyre sa i valgkampen at "vi vil selvsagt ikke tvinge noen til å holde åpent. Men dersom de næringsdrivende ser at det er grunnlag for å holde åpent på søndager, vil Høyre at de selv skal kunne ta den avgjørelsen." Områdeleder for Coops medlemmer i Lederne, Hege Wold, forklarer på forbilledlig vis at verden er litt mer komplisert enn som så. Han sier at mange butikksjefer ikke vil våge å holde søndagsstengt:

"Hvis konkurrenten din holder søndagsåpent, går folk heller dit, og da blir den butikken etter hvert førstevalget for kundene fordi de er mer tilgjengelige. Derfor tør ingen å stå utenfor. De ønsker jo å være med på utviklingen." 

NHO Handel har sagt de ikke ønsker søndagsåpne butikker, fordi det bare sprer omsetningen over flere timer. Ifølge en undersøkelse utført for Lederne ønsker 70 prosent av medlemmene i handelsbransjen heller ikke søndagsåpne butikker, fordi de frykter det vil ta fra dem fritid og gå ut over bedriftens inntjening. I befolkningen var det i en undersøkelse utført i september i år også et knapt flertall mot.

Det blir spennende å se om Frp og Høyre kommer til å la frimarkedsideologien få forrang, eller om de velger fornuften, friheten og fridagen.

Hvorfor skal LO engasjere seg politisk?

Noen lurer på hvorfor fagbevegelsen engasjerer seg for at de rødgrønne skal vinne høstens stortingsvalg. Grunnene til det er mange. Det handler ikke om at vi har noe imot Høyre eller Frp som partier. Det handler om at vi har noe imot politikken de står for. Vår oppgave er å forsvare medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår, både på arbeidsplassene og i samfunnslivet for øvrig. En Høyre-Frp-regjering vil utgjøre en trussel mot mye av det våre medlemmer har kjempet fram.

Dersom Høyre og Frp får sette sitt politiske eksperiment ut i praksis, vil faste ansettelser bli erstattet av løsarbeid og ”fleksibilitet.” Sentrale forhandlinger og avtaler skal ifølge Frp kunne undergraves av ”lokal forhandlingsfrihet,” og de viktigste virkemidlene vi har fått mot sosial dumping vil være truet. Med de utfordringene vi står overfor i arbeidslivet, der sosial dumping brer om seg til stadig flere bransjer, er dette et eksperiment vanlige arbeidsfolk ikke har råd til.

Høyre og Frp har stemt imot alle de viktigste tiltakene den rødgrønne regjeringen har innført mot sosial dumping, og da særlig de tiltakene som har styrket fagorganisertes kontrollmuligheter. To eksempler på dette er tillitsvalgtes innsyn i lønns- og arbeidsvilkår hos underleverandører, og fagforeningers mulighet til kollektivt søksmål ved ulovlig innleie.

Høyre og Frp er bremseklosser i arbeidslivspolitikken, og har hatt en mildt sagt avslappet holdning til sosial dumping. I den grad de i det hele tatt har kunnet se for seg tiltak, har de pekt på Arbeidstilsynet. Men alle vet at Arbeidstilsynet, uansett hvor mye ressurser de skulle bli tilført, ikke kan kontrollere bort sosial dumping. Vi er avhengig av en sterk fagbevegelse, og tillitsvalgte som kjenner de lokale forholdene, dersom vi skal kunne møte de store utfordringene norsk arbeidsliv står overfor.

Både FrP og Høyre sier de vil "lytte mer" til de uorganiserte, men hva betyr det? De får det til å framstå som om fagbevegelsen bare bryr seg om egne medlemmer, på bekostning av andre. De skjønner ikke, eller vil ikke skjønne, at svært mange tariffestede rettigheter også omfatter uorganiserte, og at mange av de lovene som beskytter alle arbeidstakere, opprinnelig ble kjempet fram av fagbevegelsen.

Når Frp sier at de vil gi de samme rettighetene til uorganiserte som organiserte, velger de å se helt bort fra at tariffestede rettigheter, som Avtalefestet Pensjon, er noe de organiserte selv har kjempet fram, og betalt kontingent til organisasjonen sin for å oppnå. Frp ønsker, med sin favorisering av "retten" til å stå uorganisert, å svekke fagbevegelsen, og få oss vekk fra den politiske arenaen. Det vil arbeidsfolk tape på, hva enten de er organiserte eller ei.

Høyre og Frp har en lang tradisjon for å skyve svake grupper foran seg når de argumenterer for svekkede fagorganisasjoner og dårligere lovverk. På 1890-tallet var Høyre mot et forbud mot barnearbeid fordi det "vilde være det samme som at tage Brødet af Munden paa mange fattige Familier". Partiet hevdet også at et forbud mot nattarbeid for ungdom mellom 14 og 18 år ville gjøre det vanskelig for ungdommen å få arbeid. 100 år senere brukte Høyre og Frp nesten identiske argumenter da de stemte mot allmenngjøring av tariffavtaler – et tiltak som har vist seg å være det viktigste enkelttiltaket mot underbetaling av utenlandske arbeidere.

Høyre og Frp skyver også svake grupper foran seg når de går inn for færre faste jobber, ved å liberalisere adgangen til midlertidige ansettelser. De hevder dette vil være bra for grupper som sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet. Men å svekke ansettelsesvernet kommer ikke til å gi flere faste, trygge jobber. Tvert imot vil det bare føre til flere utrygge ansettelser, og at flere arbeidstakere blir henvist til en tilværelse der livet er satt på vent. Midlertidige ansettelser er en hindring, ikke en døråpner, til det ordinære arbeidsmarkedet.

Frp gikk en stund inn for å avskaffe arbeidsmiljøloven, før de etter hvert valgte å gå inn for "liberalisering" i stedet. Både Høyre og Frp vedtok å svekke sentrale bestemmelser i loven før de rødgrønne fikk stanset dem i 2005. Nå har de blitt mer utydelige på hva de vil gjøre med den, fordi de vet det er upopulært å angripe en lov som verner arbeidstakerne. Å tro at denne utydeligheten lar seg omsette til noen som helst form for garanti som gjelder etter valget 9. september, er både naivt og farlig.

På 1890-tallet kalte Høyre sin bakstreverske politikk for en "tidsmæssig Arbeiderlovgivning". I dag kaller de den "moderne", og selger den som "nye ideer, bedre løsninger." I virkeligheten er ideene gamle, og løsningene dårlige. Valget i 2013 er et retningsvalg, ikke bare mellom høyre og venstre, men mellom framover og bakover.

Brutaliseringsmyten

2. juli i fjor ble en fagforeningsrepresentant i den svenske fagorganisasjonen SAC overfalt av seks menn i sitt eget hjem. Mennene, som tilhørte den kriminelle gjengen Werewolf Legion, var sendt dit på oppdrag av et bemanningsselskap som lå i forhandlinger med SAC om to oppsigelser, samt utestående lønn og feriepenger. Mens kona og barna ble holdt innelåst på naborommet, slo overfallsmennene fagforeningsmannen gjentatte ganger mot hodet. Med en kniv mot strupen ble han truet til å ringe eieren av selskapet og frafalle alle krav. Deretter fikk han beskjed om at han vil måtte bøte med livet dersom han ikke betalte en halv million kroner til lederen av Werewolf Legion innen en måned. Familien har nå gått under jorden.

I den stockholmske restaurantbransjen kontrolleres en stor andel av stedene av kriminelle nettverk. Et av dem er Nasa Stvar («Cosa Nostra»/Vår Sak på serbisk), som inngår i en allianse med Hells Angels. Werewolf Legion sorterer under dette nettverket. Liknende forhold finner man også i renholds- og byggebransjen, og ikke bare i Stockholm. For en tid tilbake beskrev for eksempel min danske fagforeningskollega Mattias Tesfaye i denne spalta hvordan 1%-klubber som Bandidos og HA har etablert seg i den københavnske byggebransjen. Da det i 2008 kom frem at Bandidos var involvert i et firma som drev med asbestsanering på politihuset i Göteborg, skrev Göteborgsposten at «kriminella gäng blir allt vanligare när det handlar om uthyrning av arbetskraft». I en studie av byggebransjen kort tid før, hadde Brottsförebyggande rådet konkludert med at bedrifter med opphav i kriminell virksomhet var knyttet til store og seriøse aktører via «långa kedjor av entreprenader».

I forbindelse med overfallet på SAC-representanten sa Per-Olov Forslund ved Rikskriminalens underrättelsesektion at «det syns som om den organiserade brottsligheten har börjat syssla med företagande och det är förstås inte bra om de tar med sina metoder dit. Vi vet att de har företag i vissa branscher som bemannings- och byggbranschen». Mats Matsson fra svenske Økokrim beskrev overfor tidsskriftet Flamman hvordan de kriminelle gjengenes «våldskapital» garanterer de økonomiske lovbryterne handlingsrom, blant annet i form av en «code of silence som gör att få svartarbetare tjallar».

Norge er dessverre ikke noe unntak fra denne utviklingen, selv om alt tyder på at den ikke har gått så langt som i våre skandinaviske naboland. En viktig delforklaring er å finne i det faktum at vi i motsetning til Sverige og Danmark har hatt en regjering som har lagt ned et betydelig arbeid mot sosial dumping. Allmenngjøring av minstelønn, solidaransvar, ID-kort og flere andre tiltak har gitt arbeiderne som jobber for halv- og helkriminelle arbeidsgivere bedre muligheter til å kreve ordentlige ansettelser og en skikkelig lønn, og større oversiktlighet for både fagbevegelse, arbeidstilsyn og skattemyndigheter. At arbeiderne både har rettigheter og gode sjanser for å få det de har krav på, er i seg selv et viktig tiltak mot svart arbeid, menneskehandel og hvitvasking av penger. For jo større sjansen er for at de våger å gjøre noe med problemene sine, jo større er sjansen for å få avdekket og dokumentert kriminelle forhold.

Dette er viktig, ikke minst fordi skillet mellom den svarte og den hvite, regulære økonomien har blitt mindre tydelig med årene. Det samme har skjedd med grensene mellom ulike former for kriminalitet, for ikke å snakke om mellom landene. I Fellesforbundet avd 603 Oslo Bygningsarbeiderforening har vi for eksempel hatt tvistesaker mot litauiske arbeidsgivere, som senere er blitt tiltalt og dømt for menneskehandel med og voldtekt av prostituerte. Vi har også opplevd litauiske medlemmer, noen av dem skoleungdommer, som har bedt om å bli smuglet ut bakveien etter forhandlingsmøter med arbeidsgiveren, fordi de er redde for at representanter for firmaet venter på dem utenfor. Grove trusler, overfall og nattlige hjemmebesøk er vi heller ikke ukjente med.

Slik arbeidsmarkedskriminalitet er selvsagt ikke representativ, verken for byggebransjen eller for arbeidslivet som sådan. På den annen side vekker ikke slike saker heller noe særlig oppsikt lenger, i alle fall ikke hos oss som holder på med fagforeningsarbeid blant arbeidsinnvandrere. Og den som måtte tro at slike problemer er forbeholdt ikke-norske arbeidere, må tro om igjen. Tidligere arbeidskamerater har fortalt meg om bedrifter der metamfetamin, amfetamin og kokain deles ut av ledelsen for å presse mer ut av arbeidsstokken, særlig når byggefristen nærmer seg. Og på «privatmarkedet», der fagbevegelsen og Arbeidstilsynet har lite innsyn, florerer det av svartarbeid og alt det som hører med.

Dagens Næringsliv, Høyres Torbjørn Røe Isaksen og Civita-filosofen Lars Fr. H. Svendsen har alle gått i rette med det de kaller «brutaliseringsmyten» i arbeidslivet, og fremstilt det faktum at de fleste av oss trives på jobben som et argument mot at det foregår en brutalisering i deler av arbeidslivet. Det er å argumentere mot en stråmann som ikke eksisterer. For det er ingen som har påstått at arbeidsmarkedet som sådan er brutalisert. Asbjørn Wahl i For Velferdsstaten, Roy Pedersen i LO i Oslo og andre som har satt spørsmålet på dagsorden, har tvertimot understreket at arbeidsmarkedet preges av polarisering: De fleste har det bra, noen har fått det bedre – men for andre har arbeidsforholdene blitt verre. Og for noen i vårt naboland er det altså blitt så ille at de må gå under jorda fordi de driver fagforeningsarbeid.

(Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Klassekampen august 2012)

Skremselspropaganda?

Civita arrangerte i 2008 et frokostmøte med tittelen "Høyrereformer – kan vi lære av våre naboland?". Blant de som satt i panelet var Høyres Torbjørn Røe Isaksen og journalist Kjetil Wiedswang fra Dagens Næringsliv. Wiedswang  bemerket at "politikere som oftest lover mye i valgkampen, men gjør lite når de kommer til makten. I Sverige var faktisk det motsatte tilfelle." Det er etter hvert godt dokumentert hva de borgerlige har brukt makten sin til i Sverige. For et par uker siden kunne vi for eksempel lese i Aftenposten om private skoler som legges ned fordi lønnsomheten er for dårlig, og elever som står igjen uten utdanningstilbud. En elev ved John Bauer fortalte avisen at konsernet "behandlet oss som handelsvarer, alt dreide seg om penger. Vi fikk bare tre timer svensk i løpet av hele høsten. Slik vi forsto det, mente JB at det ville bli for dyrt å hente inn vikar".

Selv om Høyre er tause om hvilke konkrete reformer de vil sette ut i livet her i Norge, deler de verdensanskuelsen til sitt svenske søsterparti: Det finnes knapt et politisk problem der løsningene ikke er å finne i form av skattekutt, privatiseringer og dereguleringer. På Civitas møte beskrev Torbjørn Røe Isaksen de svenske reformene som "sunn og solid borgerlig politikk".

Valgforsker Anders Todal-Jenssen har nylig hevdet at Arbeiderpartiet driver "skremmevalgkamp" fordi "de vet at det fungerer". Det er ikke riktig. Når vi er så mange på venstresida i norsk politikk som bruker tid på å snakke om Høyres og Frps politikk om dagen, er det fordi vi er skremt på ordentlig. Tro det eller ei, men vi er fremdeles en hel del mennesker her til lands som ikke tenker politisk taktikkeri. Mange av oss er genuint redde for at vi er i ferd med å få Norgeshistoriens mest høyreorienterte regjering.

Høstens stortingsvalg er det klareste retningsvalget i Norge siden mellomkrigstiden. Likevel er det få som opplever det slik. En viktig grunn til det er Høyres unnvikende og utydelige tale om hva det er de vil bruke makten til – helt i tråd med Wiedswangs observasjon fra Sverige for fem år siden. Det valget står om, er likevel ganske åpenbart: Skal vi gå fra fellesskaps-Norge til forskjells-Norge? Skal også Norge bli et samfunn der oppslutningen om fellesskapsløsningene svekkes, og hvor de rike privatiserer seg vekk fra samfunnet, i privatskoler og på private sykehus?

Et Høyre-Frp-samfunn vil svekke de ordningene de fleste av oss er avhengige av, og bidra til sterkere klasseskiller. Særlig lang tid vil det heller ikke ta, med tanke på de formidable skattekuttene Høyre og Frp legger opp til. De vil sløse bort penger på de som har mest fra før, og dessuten legge til rette for at private aktører skal få et sugerør ned i felleskassa.

Det som likevel skremmer meg mest, er arbeidsmarkedspolitikken deres. I Fellesforbundet organiserer vi medlemmer innen en rekke bransjer som sliter med sosial dumping. Vi ser også stadig flere eksempler på at dumpingen har utviklet seg til regelrett arbeidsmarkedskriminalitet, med hvitvasking, skatte- og avgiftsunndragelser, narkotikaomsetning og menneskehandel.

De rødgrønne har innført en rekke tiltak for å imøtegå denne utviklingen. Fafo har evaluert de to første tiltakspakkene mot sosial dumping, og konkludert med at de har virket: Uten tiltakene ville det med all sannsynlighet sett langt verre ut enn det gjør. Hva har så Høyre og Frp gjort? Jo, de har stemt imot alle de mest effektive tiltakene. Da allmenngjøringsloven ble vedtatt på 1990-tallet, var de imot den. Da loven ble forsterket med innsynsrett for tillitsvalgte i 2007, stemte de imot. Og da loven ble ytterligere forsterket med solidaransvar i 2009, stemte de imot det også.

Vi vet altså en hel del om hva vi ikke ville hatt dersom Høyre og Frp hadde sittet ved makten de siste årene. Men hva vil vi få dersom de kommer til makten? Det er ikke godt å si. Høyre mumler om hva de vil med arbeidsmarkedspolitikken sin, og bruker ulne begreper som "å myke opp" (dvs deregulere) og innføre "mer fleksible løsninger" (dvs gi arbeidsgiverne mer makt over ansattes arbeidstid). Frp er på sin side mest opptatt av å problematisere begrepet sosial dumping, og vil sidestille alt annet enn grov utnyttelse med "sunn konkurranse".

Norge har de siste årene gjennomgått historiske forandringer. Aldri har vi hatt så høy innvandring over så kort tid. Det stiller samfunnet vårt på prøve, og krever en aktiv og årvåken politikk. Om de rødgrønnes handlingskraft erstattes av Høyres og Frps passive og problematiserende ikke-politikk, vil det ramme den norske arbeidslivsmodellen hardt.

I VG kunne man den 16. juli lese at hver fjerde tyske arbeidstaker nå må ta til takke med en lavlønnsjobb som gir mindre enn 70 kroner timen. Utviklingen av en stor gruppe arbeidende fattige – "working poor" - er et resultat av en villet politikk. I Sverige og Danmark argumenterer borgerlige politikere nå hardnakket for at flere lavlønnsjobber er redningen også der. Det skal nok ikke mer til enn et lite hopp i arbeidsløsheten, før vi vil høre liknende toner her til lands også.

Det er krisetider i Europa, og krisa vil ikke være over med det første. Med Høyre og Frp ved roret får vi de gale løsningene på alle de utfordringene vi vil bli stilt overfor i årene som kommer. Det er til å bli skremt av.

Litt ærlig tale, takk

I et innlegg hos Minerva skrev Civitas Marius Doksheim nylig om sosial dumping og den norske modellen. "Norge må legge til rette for arbeidsinnvandring, og sørge for at tiltakene mot sosial dumping ikke hindrer ”sosial jumping”," skrev Doksheim. Dessverre var han rungende taus om hvilke tiltak mot sosial dumping han frykter kan ødelegge for en slik "jumping". I stedet ble det stående som en ubegrunnet insinuasjon, at den rødgrønne regjeringens politikk mot sosial dumping har utgjort et hinder for utenlandske arbeidere. Med utgangspunkt i boken "Sosial dumping: Trues den norske modellen?" av tidligere statssekretær Jan Erik Støstad, hevder Doksheim at han har "avslørt" venstresidas reelle motiver: At kampen mot sosial dumping ikke er "altruistisk", men "en kamp mot konkurranse fra arbeidere som er villige til å arbeide for mindre enn det norske arbeidstakere stort sett er".

Å sette utenlandske arbeideres interesse av gode lønns- og arbeidsvilkår opp mot norske arbeideres interesse av at fremforhandlede rettigheter respekteres, er en argumentasjon vi kjenner godt. Tidligere i år fremførte NHO liknende argumenter i den såkalte verftssaken i Høyesterett. NHO hevdet blant annet at allmenngjorte minstelønnsbestemmelser ikke fungerte beskyttende for utenlandske arbeidere, men tvert imot var et problem for dem ettersom det gjorde dem dyrere enn nødvendig. En slik tenkemåte avviste Høyesterett klart og tydelig. I dommen heter det at "allmenngjøringslovens formål om å kunne sikre "likeverdige" lønns- og arbeidsvilkår, må forstås som uttrykk for et formål om å sikre utenlandske arbeidstakere sosial beskyttelse".

Dommen siterte også Fafo-forskerne Line Eldring og Jon-Erik Dølvik, som har slått fast at striden om anstendige lønns- og arbeidsvilkår ikke har vært et spørsmål "om å beskytte innenlandske arbeidstakere mot konkurranse eller å hindre utenlandsk arbeidskraft i å finne et bedre utkomme enn de kan gjøre hjemme. Striden handler først og fremst om virkemidlene for å sikre inkludering på likeverdige vilkår og motvirke framvekst av en ny underklasse… Prinsipielt handler det altså om hva slags arbeidsliv man ønsker å utvikle, og vilkårene for inkludering". Nettopp av den grunn, skriver de to, er det at EU har knesatt vertslandsprinsippet som norm for fastsettelse av lønns- og arbeidsvilkår for utstasjonert arbeidskraft.
"Svekket arbeidsmarked som følge av fordyrelse, vil alltid være en risiko ved ytelser som skal gi økt sosial beskyttelse," sier Høyesterett, som konkluderer med at det "sier seg selv at slike tillegg ikke mister sin karakter av objektiv fordel for arbeidstakeren selv om fordyrelsen gir risiko for redusert etterspørsel etter tjenesten". I den såkalte Wolff & Müller-dommen har EU-domstolen slått fast det samme: Et beskyttelsestiltak utgjør en fordel for utstasjonerte arbeidere, selv om det også skulle gjøre arbeidskraften deres dyrere.

Det Doksheim kaller "proteksjonisme" er i EU fullt ut anerkjent som en legitim interesse, som både beskytter omreisende arbeideres sosiale rettigheter og medlemslandenes arbeidslivsregimer. Riktignok finnes det nok av krefter i EU – og her til lands – som ønsker å erstatte vertslandsprinsippet med et "opprinnelseslandsprinsipp", der man kan ta med seg hjemlandets lønns- og arbeidsvilkår. Men de har altså foreløpig ikke fått gjennomslag for en slik linje.

En måte å gjøre en slik uspiselig politikk mer spiselig på, er å sukre den med begreper som "sosial jumping". Dette er et begrep Civita har funnet opp, og som de til stadighet gjentar – helt i tråd med innsikten hentet fra deres svenske søsterorganisasjon Timbro, om at det gjelder å gjenta sin kritikk som en full papegøye, helt til den begynner å gjøre inntrykk.

Det betyr øyensynlig ingenting at begrepet er blitt grundig kritisert av forskere fra både Frisch-senteret og Fafo. Forskerne har blant annet vist at polske menn har hatt en lavere inntektsvekst og har et langt lavere lønnsnivå enn norske menn i samme aldersgruppe. I en omfattende kartlegging av polske arbeidsinnvandreres livsvilkår, har Fafo også dokumentert at selv etter tre års botid har mindre enn en av fire fått fast jobb i norsk firma. Et eksempel på dette kunne man lese om i Stavanger Aftenblad samme uke som Doksheims innlegg ble publisert. Det handlet om den polske rørleggeren Jacek Bochniak, som ikke har fått annet enn korttidskontrakter siden han kom til Norge for å jobbe. I tillegg til å skulle betale for opphold i Norge har han barn og kone å ta seg av i Polen. Den lengste kontrakten han har fått er tre måneder. Den korteste kontrakten har vart en uke. "Det er vanskelig når man ikke vet hva man gjør om tre måneder", sa  Bochniak til avisa.

Doksheim mener vi må "finne en ny balanse" i debatten om sosial dumping,"der det oppmuntres til konkurranse og omstilling". Dette er som et ekko av Fremskrittspartiets Robert Eriksson, som har sagt han ønsker å forbeholde begrepet sosial dumping de mest ekstreme tilfellene av utbytting, mens andre former for underbetaling skal sidestilles med "sunn konkurranse". I likhet med Eriksson er Doksheim dessverre svært uklar på hva slags konsekvenser dette skal få i praksis.

Når Doksheim snakker om  å "legge til rette for arbeidsinnvandring", hører vi fint lite om de velfungerende Servicekontorene for utenlandske arbeidere, eller om behovet for et godt Arbeidstilsyn. Vi hører heller ikke noe om ordninger som solidaransvar, som har gjort det enklere for underbetalte utenlandske arbeidere å kreve inn lønna de har krav på. Ei heller får vi høre noe om allmenngjøring, som har sikret mange utenlandske arbeidere en god lønn å leve av – noe som i seg selv er en viktig del av forklaringen på hvorfor så mange arbeidsinnvandrere har funnet veien til Norge. Nei, "å legge til rette" handler nok dessverre om noe så enkelt som at utenlandske arbeidere skal  tvinges til å selge arbeidskraften sin billigere. Her hadde det vært befriende med litt ærlig tale, fremfor ullen prat om "ny balanse," "konkurranse" og "omstilling".

(Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Dagsavisen 16. juli 2013)

Om frihet og om å kjøre taxi

For FrP er markedet alltid løsningen – aldri problemet. De refererer til markedet som "fritt", og kaller seg gjerne et "frihetsparti". Men betyr et fritt marked frie mennesker? Eller kan det like gjerne bety det stikk motsatte: Et styringsprinsipp basert på den sterkestes rett, og hvor vi gir fra oss muligheten til å bestemme over våre egne liv?

Et "fritt" marked er like mye et resultat av politisk styring som en planøkonomi er det. I boka "Den liberale utopi" har Karl Polanyi vist hvordan ”markedsfrihet” alltid er betinget av statlig makt, og ikke noe som har oppstått av seg selv. Polanyi viser i boka også hvordan reguleringer har tvunget seg frem i møte med "frigjorte" markeder: Ikke fordi autoritære stater har ønsket å begrense folks frihet, men etter folkelige krav om å erstatte blind urettferdighet med styrt rettferdighet.

Et eksempel er drosjeregimene i Oslo og København. Begge er like mye – eller lite – politisk styrt. Men de er styrt forskjellig. I København regulerer man antall løyver basert på det faktiske behovet i markedet, og man har regulerte priser. I Oslo ble prisreguleringen opphevet i 1999. "Det er åpenbart at ut fra målene som ble satt, har drosjepolitikken i Oslo vært mislykket sett fra forbrukernes perspektiv", sa forsker Sveinung Fjose da han presenterte rapporten "Behovsanalyse av antall drosjeløyver i Oslo og Akershus" 12. desember i fjor. Rapporten viste blant annet at prisen per kjørte kilometer med drosje har økt med 65 prosent i perioden 2007-2010. Den konkluderte også med at de borgerlige partienes forslag om å utstede et par hundre løyver til ikke er å anbefale.

Ifølge Dagsavisen har den voldsomme prisstigningen sammenfalt med en utvikling der drosjesjåførene tjener mindre enn noensinne før (Dagsavisen 02.04.2011). Avisen intervjuet Hassan Mohammud, som har kjørt taxi i mer enn ti år. Han fortalte at han måtte jobbe 12 timer dagen seks dager i uka for å tjene 3-8000 kroner mindre enn han gjorde før dereguleringen. Andre sjåfører sier at "liberaliseringen" har ført til overkapasitet og umenneskelige arbeidsvilkår, noe som for ganske nøyaktig ett år siden i dag fikk taxisjåførene i Oslo til å protestere. Også i andre byer, som Stavanger, har Høyre og Frp ønsket å "liberalisere" næringen til tross for sterke advarsler.

Daværende direktør i Norges Taxiforbund, Viggo Korsnes, oppsummerte det enkelt og greit i Dagsavisen i 2011: ”Frp og Høyre ønsker større konkurranse, for at tilbudet skal bli bedre og prisene lavere. Det er det stikk motsatte som skjer.” Frp og Høyre ser ut til å være blindet av ideologi: Hva gjør det vel at arbeiderne lider og forbrukerne betaler, så lenge markedet er "friest" mulig?

Fellesskaps-Norge eller forskjells-Norge?

Noen har etterlyst et prosjekt for den rødgrønne regjeringen, en visjon eller en reform som kan vekke engasjement og entusiasme. Det er litt merkelig. Ser vi på landene rundt oss, inkludert våre skandinaviske naboland, ser vi stor arbeidsløshet, lav eller negativ reallønnsvekst, og en rekke sosiale problemer. Det store prosjektet for Norges del burde bestå i å videreføre den politikken og den samfunnsorganiseringen som har bidratt til at vi har det så godt som vi tross alt har det.

Høyre-leder Erna Solberg har sagt hun ønsker "et helt annet samfunn". Frp-leder Siv Jensen har gått til frontalangrep på den norske modellen. Hva er det de er så misfornøyde med? De to partilederne peker særlig på fagbevegelsens sterke rolle når de kritiserer Norge. Solberg har sagt at LO står på toppen av lista over de som skal miste innflytelse dersom hun kommer til makten. Jensen ønsker å svekke tariffavtalene, og gjøre det mer attraktivt å være uorganisert. Både Høyre og Frp har stemt imot alle de viktigste tiltakene regjeringen har innført mot sosial dumping, og da særlig de tiltakene som har fungert som gode redskaper for fagbevegelsen.

Den rødgrønne regjeringen har prioritert arbeidet for å sikre et seriøst arbeidsliv med anstendige og likeverdige vilkår for arbeidstakerne. De forstår betydningen av at både arbeidstakere og arbeidsgivere er organisert, at lønnsdannelsen samordnes gjennom sentrale oppgjør, og at en høy andel av bedriftene er dekket av tariffavtaler. De rødgrønne har innført tre handlingsplaner mot sosial dumping med dette som målsetting. Uten tiltakene hadde arbeidslivet vårt sett helt annerledes ut.

Norge har hatt en historisk høy arbeidsinnvandring de siste årene, og i mange bransjer er lønns- og arbeidsvilkår under sterkt press. Det er naturlig, ettersom de fleste av arbeidsinnvandrerne kommer fra land med lønnsnivåer langt under det norske, og dessuten har en manglende erfaring med fagorganisasjoner fra hjemlandet. Å få løftet disse inn i den norske arbeidslivsmodellen er viktig for å sikre dem mot underbetaling, skader og uverdige boforhold. Men det er også viktig for å sikre de rettighetene organiserte arbeidsfolk har kjempet fram, og forhindre et "kappløp mot bunnen".

Arbeidslivspolitikk høres kanskje teknisk og vanskelig ut for mange. Men det dreier seg om noe så enkelt og grunnleggende som hva slags forhold som skal gjelde på arbeidsplassene våre, der vi tilbringer store deler av livene våre. Det dreier seg om en grunnleggende forutsetning for at folk flest skal kunne leve frie og gode liv: Anstendige lønns- og arbeidsvilkår, og retten og friheten til å kunne bestemme over seg selv. Å kunne si nei til uønsket overtidsarbeid, å kunne være med på utformingen og organiseringen av arbeidsplassen, å kunne ha tid til et liv utenfor jobben, med venner og familie.

Noen tror fagbevegelsen i Norge uansett er sterk nok til å sikre alt dette. Det er en farlig illusjon. Om vi får en regjering som ønsker å erstatte faste ansettelser med midlertidige, vil flere av oss bli henvist til en tilværelse der vi må sette livet på vent. Om vi får en regjering som er passive, eller kun ser arbeidsgivernes perspektiv i forhold til sosial dumping, vil mange av oss oppleve større press for å jobbe mer for mindre penger. Om vi får en regjering som ønsker å erstatte sentrale lønnsoppgjør med lokal "frihet" til å inngå avtaler, vil det være destabiliserende for økonomien, og føre til større lønnsforskjeller. Bompenger og lisensavgifter vil fortone seg som småpenger i forhold til hva den jevne mann og kvinne vil tape på en slik utvikling.

Ikke i noe annet land har man hatt en regjering som har arbeidet så målrettet for å oppnå likeverd og anstendighet for alle i arbeidslivet, som vi har hatt her i Norge. Om Høyre og Frp kommer til makten, vil det bli den mest høyreorienterte regjeringen Norge noensinne har hatt. Det vil bety at den rødgrønne regjeringens helhetlige og solidariske samfunnsprosjekt erstattes av en regjering med et ensidig arbeidsgiverperspektiv. En regjering som synes det er viktigere med skatteletter for de som har mest fra før, enn å sikre frihet og trygghet for den enkelte gjennom gode fellesskapsløsninger.

Valget er ditt den 9. september: Vil du ha fellesskaps-Norge eller forskjells-Norge?

Full forvirring hos Høyre og Frp om den norske modellen

Frp-leder Siv Jensen er ikke alene om å synes at den norske modellen "står i veien for det norske folk". På sin blogg uttrykker Høyres Torbjørn Røe Isaksen forståelse for Jensen, selv om han er usikker på "om det var et godt retorisk begrep (sic) å fyre løs på akkurat den norske modellen":

"Hun mente at systemene kan stå i veien for folk, at systemene kan bli store og enkeltmennesket veldig lite," skriver Røe Isaksen. Han er imidlertid like uklar som Siv Jensen om hva problemet egentlig består i. Er det den lave arbeidsløsheten som står i veien for folks lykke? Fagforeningene? De lave inntektsforskjellene? Kombinasjonen av høy produktivitet og høye lønninger? Det sier ikke Røe Isaksen noe om. Det han derimot bruker en del plass på, er luftige spekulasjoner om hvorvidt den norske modellen er et begrep Arbeiderpartiet har funnet på. Ja, han sier seg til og med enig med Siv Jensen i at "AP har forsøkt å kuppe begrepet".

Etter å ha truffet litt dårlig på Google-søkene sine (som av en eller annen grunn er foretatt som billedsøk på engelsk, og som følgelig har ført ham til en masse halvnakne damer), lanserer han en teori om at de borgerlige valgseirene i Sverige og Danmark gjorde det vanskeligere å bruke den nordiske modellen som begrep, og at Arbeiderpartiet derfor konsentrerte seg om en norsk modell i stedet. En nordisk modell kunne nemlig "implisere at også høyrepartier ønsket velferd, fleksible sikkerhetsnett, arbeid for alle og samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Og vips, så var begrepet den norske modellen født", skriver Røe Isaksen. "Jeg er ikke helt sikker på at det var slik det skjedde, men indisiene peker i den retning selv om flere undersøkelser trengs før vi feller den endelige dom".

Om Røe Isaksen skal foreta "flere undersøkelser" håper jeg han går grundigere til verks enn å surfe litt på Google, Wikipedia og Atekst. Men jeg håper han prøver, for han er så absolutt inne på noe - selv om han ender opp med å bomme ganske stygt. For jo, de borgerlige valgseirene i Sverige og Danmark har definitivt hatt betydning for bruken av begrepet "den nordiske modellen" (eller de nordiske modellene, som mange foretrekker). Grunnen til det er ikke at Høyres skandinaviske søsterpartier har arbeidet så aktivt for velferd eller sikkerhetsnett for vanlige lønnsmottakere, men tvert imot at de har jobba målretta og systematisk for å nedbygge begge deler. Derfor er det blitt stadig vanskeligere å sette likhetstegn mellom de skandinaviske velferdsstatene, og stadig mindre presist å snakke om én nordisk modell.

På 1990-tallet mente høyresida også her i Norge at det var umulig å opprettholde de nordiske modellene. Disse spådommene slo aldri til. Men erfaringene fra Sverige viser hvor sårbar modellene er for politiske endringer. Der har andelen fagorganiserte rast med flere hundretusen medlemmer, samtidig som de økonomiske ulikhetene og arbeidsløsheten har vokst. Den borgerlige regjeringens løsninger – økt bruk av midlertidige ansettelser og lavere lønn for svakere grupper på arbeidsmarkedet – har ikke hjulpet på situasjonen. En liknende politikk her til lands vil trolig føre til samme resultater: Det vil ødelegge fundamentet for samarbeidsmodellen vår, som er basert på likeverdige parter, og vil gi oss et mindre omstillingsdyktig og konkurransekraftig næringsliv.

Jon Erik Dølvik hos Fafo har nylig utgitt en delrapport i et nordisk forskningsprosjekt om de nordiske modellene. Der skriver han at de nordiske modellene ikke kan "betraktes som en á la carte-meny, hvor man utfra politiske preferanser fritt kan vektlegge noen elementer og ignorere andre." Når Høyre foretar sin retoriske omfavnelse av den norske modellen, og forsøker å fremstille seg selv som forkjempere for noe de vitterlig har bekjempet, er dette deres største problem: De omfavner resultatene, men anerkjenner ikke virkemidlene som har ført oss dit. Av samme grunn vil Høyre-Frp-versjonen av den norske modellen bli akkurat det Erna Solberg har sagt at hun ønsker seg: "et helt annerledes samfunn".

Straffeskatt for sjuke og uføre - pisk eller gulrot?

Unge Høyre har fått flertall på Høyre-landsmøtet for å kopiere de svenske Moderaternas straffeskatt for syke og uføre. "Hvis man mener at det alltid skal lønne seg å jobbe, må man enten straffe de som ikke jobber, eller belønne de som jobber. Vi velger å gå inn for en gulrot," sa Unge Høyre-lederen før landsmøtet. 

Hadde det enda vært så enkelt. I virkelighetens verden er det selvsagt slik at det som er positiv særbehandling for noen, oppleves som negativ særbehandling av andre. For den som blir sjuk, arbeidsløs eller ufør, og som av den grunn må begynne å betale mer i skatt, oppleves "belønningen" helt sikkert som noe annet. 

Uten sammenligning forøvrig, så kan dette illustreres med en parallell til Hellas. Greske politistyrker måtte tidligere denne uka bruke tåregass mot demonstranter fra det nynazistiske partiet Gylden Daggry, i et forsøk på å forhindre dem i å dele ut mat til fattige grekere. Atens borgermester, Giorgos Kaminis, mente partiets aksjon var hatefull, fordi de avkrevde id-kort av mottakerne. Slik kunne de forsikre seg om at innvandrere ikke skulle få noe av maten.  Kaminis kalte dette "rasistisk og fremmedfiendtlig velgjørenhet."

I tillegg til den åpenbare urettferdigheten er det også andre ting som er negative ved Høyres forslag om en straffeskatt. Én av dem er at det koster: ifølge Unge Høyre selv ti milliarder kroner i året. På sikt ønsker de også å trappe opp fradraget, slik de svenske Moderaterna har gjort. Det såkalte "jobbskattefradraget", som ble innført da Reinfeldt-regjeringen kom til makten i 2007, er nå på hele 21 900 kroner i året.

"Jobbskattefradraget er i realiteten en straffeskatt for uføre, syke og arbeidsløse, eller folk som står utenfor arbeidslivet i en kortere eller lengre periode. I Sverige er dette del av en helhetlig politikk som har gjort at forskjellene vokser dramatisk mellom de som har og de som ikke har jobb", har Wegard Harsvik, forfatter av boka Blåkopi, tidligere sagt til Aftenposten.

Hva så med sysselsettingseffekten, som Høyre begrunner straffeskatten med? Finansdepartementet har utreda effekten av et liknende forslag fra Venstre, og konkludert med at "Blant dem som allerede er yrkesaktive, vil forslaget trolig ha en negativ effekt på arbeidstilbudet". Og for ordens skyld: Arbeidsledigheten i Sverige er nå på 8,5 prosent, mens ungdomsarbeidsledigheten nærmer seg 25 prosent. Velbekomme - denne gulroten klarer vi oss uten!

Stor fallhøyde i arbeidslivet

Denne uken har TV2 avslørt grove tilfeller av sosial dumping på byggeplassen som skal bli til Coops nye hovedlager. Blant de mer enn 500 arbeiderne på plassen er en gruppe spanske og spansktalende rørleggere, som i kjølvannet av den økonomiske krisa har kommet til Norge for å jobbe. For en uke siden var en av dem, Alirio, nær ved å falle 15 meter. ”Jeg ble hengende i én arm. Men jeg kom meg ned. Senere den dagen klarte jeg ikke å klatre opp igjen,” fortalte han. Dagen etter bar det likevel opp på ny. ”Hvis jeg nekter å klatre er jeg sikker på at jeg får sparken. Vi har akseptert situasjonen. Forholdene i Spania er dårlige, og det finnes ikke jobb. Vi har ikke noe valg”.

Når man har jobba tett på de utenlandske arbeiderne noen år, kommer ikke slike historier som noen overraskelse. Men man blir ikke noe mindre forbanna av den grunn. Sånn er det heldigvis flere som har det. Dagen etter TV2s innslag fikk jeg en telefon fra en som het Frank. Han har tidligere jobba som malermester, men måtte for en stund siden legge ned bedriften fordi lavlønnskonkurransen ble for hard. ”Man tvinges til å føye seg eller gi opp”, fortalte han. Etter mer enn 25 år i bransjen hadde han nå gått tilbake til skolebenken for å ta artium. Han fortalte at han aller helst ville begynt i Arbeidstilsynet. Med sin inngående kjennskap til hvordan de useriøse aktørene i bransjen opererer, burde han være godt kvalifisert. Men den gang ei: ”Uten universitet eller høyskole har man ikke en sjanse,” fortalte Frank.

Fellesforbundet får dessverre en del tilbakemeldinger om at tilsynsmyndighetene ikke fungerer slik de skal. Mye av det handler om mangel på folk med bransjespesifikk kunnskap. Jeg frykter at en fortsatt akademisering av tilsynet vil svekke kvaliteten betydelig, og føre til et overdrevent fokus på at den skriftlige dokumentasjonen er i orden (hvilket den gjerne er). Har man jobba på noen byggeplasser, skjønner man raskt hva det er som må ses nærmere på etter å ha gått en runde på plassen. Det gjør man ikke som akademiker.

I tillegg til å sikre tilsynene riktig kompetanse, er det viktig at samordningen mellom de offentlige tilsynsetatene, politiet og påtalemakten styrkes. Vi må forsikre oss om at dette arbeidet organiseres og koordineres på en måte som gjør oss i stand til å bekjempe den alvorlige arbeidsmarkedskriminaliteten som har utviklet seg det siste tiåret. Det er imidlertid viktig å huske at tilsynsmyndighetene aldri vil bli i stand til å rydde opp i arbeidslivet på egen hånd. Den viktigste garantien vi har for et seriøst arbeidsliv er ikke offentlige inspektører, men en sterk fagbevegelse. For igjen å ta Coop-byggeplassen som eksempel: Historien hadde aldri kommet for en dag, hadde det ikke vært for de organiserte rørleggerne på plassen, og den rollen fagforeningen deres spilte. TV2s ”avsløring” var ikke et resultat av journalistikk, men av fagorganisering.

En fagforenings viktigste rolle er imidlertid ikke å være kontrollør eller varsler, men å være en organisasjon av og for arbeidere. I motsetning til Arbeidstilsynet kan en fagforening gi folk tro på at avmakt kan snus til makt, og at man gjennom kollektiv handling kan oppnå forbedringer i egen situasjon. Fellesforbundets kamp mot useriøsitet og uverdighet har lært oss at sosial dumping bare kan bekjempes sammen med de som er utsatt for det. 

Nettopp av den grunn lyder det så hult når Høyre og Frp påstår at de tar problemene i arbeidslivet på alvor. Frp, som ellers ikke er kjent for å være glad i offentlig ansatte (”byråkrater”), peker konsekvent på Arbeidstilsynet når de stemmer mot forslag som vil gjøre fagbevegelsen bedre rustet til å bekjempe sosial dumping. Foraktfullt kaller de ordningen med regionale verneombud, som har vært en suksess i bygg- og anleggsbransjen, for en ”privatisering” av arbeidstilsynet. Nå er jo privatisering noe Høyre og Frp ellers er glad i, men i akkurat dette tilfellet er det visstnok galt. Hva skyldes det? I alle fall ikke ineffektivitet: I 2012 gjennomførte de 27 regionale verneombudene i bygg og anlegg 7500 tilsyn. Til sammenligning gjennomførte Arbeidstilsynet om lag 2700 tilsyn med sosial dumping i 2011. Nei, den viktigste grunnen er at det ikke handler om privatisering i det hele tatt, men om fagforeningsmakt: I bygg og anlegg administreres nemlig ordningen av Fellesforbundet og Arbeidsmandsforbundet.

Synet på fagbevegelsen utgjør et hovedskille i norsk politikk. Mot Høyre og Frp står Arbeiderpartiet og den rødgrønne regjeringens politikk, som er utformet med tanke på å få flere til å organisere seg, og på å styrke det organiserte arbeidslivet. ”Få andre partier bruker like mye spalteplass i partiprogrammet på å omtale arbeidstagernes rettigheter”, het det i et oppslag om Aps partiprogram i Aftenposten på torsdag. Ingen andre land har hatt en regjering som har arbeidet like målbevisst for å utforme effektive og målrettede virkemidler mot sosial dumping. Regjeringen har også vist at den forstår at denne problematikken krever stadig etterfylling av nye tiltak, fordi feltet er preget av stor kreativitet og mange omgåelser. En mer passiv, eller endog fagforeningsfiendtlig regjering, vil på kort tid kunne gjøre stor og uopprettelig skade på norsk arbeidsliv. Hadde Høyre og Frp hatt makten siden 2005, ville vi hatt større lønnsforskjeller, dårligere arbeidsmiljø og utstrakt dumping av lønns- og arbeidsvilkår.

I innstillingen til Aps partiprogram ligger det en rekke viktige tiltak som peker ut veien videre. I tillegg er det blitt fremmet to forslag som har fått fornyet aktualitet med Coop-saken: Solidaransvar for byggherre, og et maks-tak på antall underentreprenører ved offentlige oppdrag. Det første vil styrke rettighetene til underbetalte, utenlandske arbeidere. Det andre vil styrke det organiserte arbeidslivet. Ettersom begge forslagene også er innsendt til LO-kongressen i begynnelsen av mai, blir det spennende å se om Ap klarer å vedta politikken før LO har rukket å kreve den!

(Opprinnelig trykket i Klassekampen 20.04.2013)

En fagforeningshater snakker ut

FpU-leder Ove Vanebo har skrevet et innlegg på Minerva under tittelen «Svar fra en fagforeningshater» (svaret er stilet til RU-leder Iver Aastebøl).

Det er vanskelig å skille snørr fra bart og klint fra hvete i Vanebos innlegg. Det er dessverre også kjemisk fritt for referanser. Det er synd, all den tid Vanbo skyver en rekke fagfolk foran seg i sitt angrep på fagbevegelsen. Så vi får aldri helt vite hvor mange den “rekken av økonomer" som setter fagforeninger lik med karteller egentlig teller. Vi får heller ikke vite hvilke “sosialfunnsøkonomiske (sic) vurderinger” som konkluderer med at fagforeningsvirksomhet er “intenst og hysterisk”, “på grensen til det tåpelige”.

Kritikken til Vanebo hadde tjent på å ta utgangspunkt i den konkrete situasjonen her og nå, i Norge. I stedet blander han sammen en rettmessig kritikk av gamle dagers reaksjonære holdninger mot f.eks. kvinnearbeid, med misforståelser av hva Jan Davidsen har ment, og eksempler hentet fra Japan og California.

De eksotiske referansene skyldes sannsynligvis at Vanebo overhodet ikke kjenner til fagbevegelsens samfunnsmessige rolle i Norge. Uansett er det interessant å merke seg at Vanebo mener “pendelen har gått for langt i favør av fagbevegelsen” her til lands, og jeg ser frem til å høre mer om hva det er konkret han og moderpartiet hans ønsker å vri i motsatt retning.

Til slutt: Ettersom diskusjonen om Vanebos fagforeningshat begynte med en klagesang over den politiske streiken mot vikarbyrådirektivet forrige uke, er det mildt sagt spesielt at han får seg til å hevde at det er “på det rene at fagforeninger ikke kjemper for alle arbeidere, men for dem som er med i fagforeningen. Man vil verne «sine interesser». Solidariteten har nemlig sine grenser.” Men kampen for faste ansettelser er nettopp en solidarisk kamp for de som ikke kommer inn på det ordinære arbeidsmarkedet, og som er henvist til år etter år med usikre ansettelser.

Det har jeg imidlertid skrevet mer om her, i et svar til Vanebos ideologiske makker i Unge Venstre, Sveinung Rotevatn.

Slutt å klage!

”Det er viktig at vi ikke avlyser debatter og blir så politisk konforme at meningsbrytningen blir borte”, sa Siv Jensen til VG 11. august. Det er jeg helt enig med henne i. Vi trenger ikke klamme meningsforbud når vi diskuterer vanskelige spørsmål som innvandring, religion eller klasseforskjeller, og på sitt beste har partiet hennes åpna vinduene og sluppet inn frisk luft: Problemer blir omtalt som problemer fremfor ”utfordringer”, tåkeprat og omveier erstattes av konfrontasjon og meningsbrytning. Det er bra.

Men langt oftere er det Fremskrittspartiet som lukker vinduene, senker takhøyden og forsurer debattklimaet. Og Fremskrittspartiets fremste tillitsvalgte ser ut til å mene at vi ikke kan legge den samme holdningen mot meningsforbud til grunn når det er dem og deres politikk vi diskuterer. Da Audun Lysbakken på Dagsnytt 18 forleden signaliserte at han vil bruke andre ord om bl.a. pakistanske nordmenn, ropte Sylvi Listhaug opp om moralpoliti og ba ham la være. Hvem er det som knebler hvem, og hvem er det som forsøker å nedlegge taleforbud her?

Hver gang noen tar til orde mot noe en Frp-politiker har sagt, ropes det opp om heksejakt, knebling og sensur. Denne offer-retorikken går så til de grader på autopilot at både den forhenværende og den nåværende partilederen presterte å fremstille seg selv som ofre rett etter terroranslaget mot regjeringskvartalet og Utøya. Nestleder Per Sandberg var ikke noe snauere, og sa til VG (12.08.2011) at

”Å bruke tid og energi på ord som falt i debatter, er et overgrep mot demokratiet”.

Intet mindre!

Et par uker tidligere klarte samme nestleder å fremstille sine meningsmotstandere Per Fugelli og Petter Nome som ”fulle av hat”, og satte dem opp mot Utøya-ungdommenes kjærlighet. Grunnen? De hadde sagt at Fremskrittspartiet burde gå i seg selv og se på retorikken de brukte. På det tidspunktet var ikke dét særlig kontroversielt. I alle fall sa partileder Siv Jensen til VG 1. august:

”Vi som lever av å bruke ord, må mer enn noen gang tenke over de ordene vi bruker. Ord som var naturlige og riktige tør vi ikke å bruke lenger, fordi de fremstår som støtende. Det må gjøre noe med oss alle i våre formuleringer.”

Det var umiddelbart etter Stortingets minnestund for terrorofrene. Siden kom hun som kjent på andre tanker. Hun nekter nå konsekvent for at begrepet snikislamisering kan støtte opp under og forsterke konspiratoriske miljøers forestillinger om islam som en krigerreligion ute etter å erobre Europa, og forsvarer bruken av begrepet.

For dette blir hun – med rette – angrepet av Kristin Halvorsen i dagens Aftenposten. Det interessante i den forbindelse er at en figur som Civita-leder Kristin Clemet iler til Siv Jensens forsvar, og spør på Twitter hvorfor Halvorsen ikke kan ”bruke argumenter som slår motstanderens argumenter fremfor bare slå på motstanderen?” Dette til tross for at Halvorsen i intervjuet lister opp en rekke integreringspolitiske tiltak som virker (kort fortalt, ”å få innvandrerkvinner i arbeid og innvandrerbarn i barnehage), og som Fremskrittpartiet er imot.

Aner vi her en viss desperasjon fra Civita-lederens side? Clemet har lagt ned store ressurser i å sikre en borgerlig samling som kan gjøre Fremskrittspartiet regjeringsdugelige, nå senest gjennom den lukkede ”Jeppe-kretsen”, som 12. april i år samlet politikere og rådgivere fra Venstre, Krf, Høyre og Frp på The Whisky Bar i Oslo. Temaet der var ifølge Dagens Næringsliv (03.09.11) ”hvordan forholdet mellom de fire partiene kunne utvikles fremover for å bidra til regjeringsskifte i 2013.” På møtet deltok bl.a. Høyres Heidi Nordby Lunde, Henrik Asheim og Torbjørn Røe Isaksen, Venstres Sveinung Rotevatn og tidligere frpere som Lars Erik Grønntun og Tor Mikkel Wara. Kommunikasjonssjef i Høyre Sigbjørn Aanes deltok også, og sier han ”hadde hyggelige samtaler med folk fra alle de fire partiene.” Men ifølge DN ”sliter han med hukommelsen når DN spør hvem andre som deltok.”

I den borgerlige leiren er det mange som desperat vil ut av opposisjonstilværelsen: De vil i regjering koste hva det koste vil. Man kunne ha håpet at dette betydde en disiplinering av Fremskrittspartiet, ved at de andre partiene tok klart avstand fra grumset partiet bærer på. I stedet ser vi at de aktivt iler til unnsetning for partiet, som i Clemets tilfelle, eller at de nekter å forholde seg til problemet – slik Erna Solberg gjorde på Politisk Kvarter i morges. Det lover ikke godt for fremtiden.

Tjen folk flest?

1. mai har, så lenge jeg kan huske, vært årets viktigste høydag. Jeg har markert og feira den siden lenge før jeg skjønte hva den dreier seg om, med unntak av det året sønnen min kom til verden. Han ble født dagen før, og det var derfor utelukka å gå på fagforeningsfrokost og i tog. Et lite tog ble det likevel, fra fødestua på Ullevål og ut på Nordre Gravlund, der Rudolf Nilsen ligger begravet.

Noe av det man går glipp av dersom man ikke legger turen nedom Youngstorget, er den lille, men tette floraen av ekstremvenstregrupper som kappes om å pådytte folk løpesedler, blader og aviser. Den ene venstresekten pussigere enn den andre kretser rundt folkemengden lik Jehovas Vitner ved Vaterlandsparken en sommerdag. For den som gidder (og jeg er en av dem), byr lesestoffet på mye underholdning.

Årets morsomste kom, ikke overraskende, fra Tjen Folket og Revolusjonær Kommunistisk Ungdom. I Oslo gikk de helt bakerst i toget under parolen “Knus sosialdemokratiet”. Sammen lager de bladet “Til kamp”, et blad som i tillegg til å omhandle andre ting som må “knuses” også byr på artikler som “Antikommunistisk kampanje mot Tjen Folket: Gamalt piss på nye flasker”, og “Rødt er et småborgerlig parti”.

Men bladet byr også på enkelte overraskelser. I artikkelen “Knus antikommunismen” viser det seg at Norges siste maoister nå har lagt seg på en taktisk linje som minner sterkt om et annet parti i den norske partifloraen, hyppig omtalt på denne bloggen. Mellom stikktitlene “Stolte kommunister” og “Bra at fienden hater oss”, heter det at

I vårt arbeid er vårt fremste mål å tjene folket. Vi vil tjene arbeiderklassen og de fattige i dagens verden. Vi vil tjene folket på kort sikt ved å gå mot at halve lønna forsvinner i skatt og avgifter. Vi vil tjene folket på lang sikt ved å arbeide for revolusjon og kommunisme.

Med tanke på alt som er blitt skrevet om Tjen Folkets infiltrasjon av SOS Rasisme, er det grunn til å rope varsko overfor Fremskrittspartiet. Kanskje er ikke Che Guevara-tatoveringen til Mads Kristoffer Borch Michalsen , som dukket opp da han kledde av seg på Paradise Hotel, noen tilfeldighet? Kanskje er han en maoistisk infiltratør som skal sørge for at det ekstreme høyre og det ekstreme venstre går opp i en høyere enhet?!?

Her er det duket for noen spennende konspirasjonsteorier – og kanskje også noen spenstige koalisjoner før neste Stortingsvalg!

Kristin Clemet skyter hvem hun vil

... og litt om lovbestemt minstelønn. Men denne gangen på en annen blogg.

Den norske høyresidens autoritære arv

Civitas og Høyres flørt med velferdsstaten fortsetter. Nå med enda tynnere argumenter - men også med større åpenhet om motivene. «De borgerlige partiene har ikke alltid lyktes godt nok [i] konkurransen om velgerne, men de har alltid forsøkt, blant annet ved å satse på velferd», skriver Marius Doksheim på Minervas hjemmesider. Under tittelen «Stemmemaksimering» skriver han at «Politikk først og fremst [er] en konkurranse om flest mulig stemmer», og at alle politiske partier, ikke bare Arbeiderpartiet, ønsker  «å skaffe velgere fra alle lag, og kanskje spesielt det lag det er flest av, og som litt upresist kan kalles ‘arbeiderne’».

Det må man kalle ærlig tale. Selv opererer jeg med en politikkforståelse som handler om å ville noe, om å forandre – eller bevare, alt ettersom – samfunnet jeg er en del av. Men det er ikke denne uenigheten det her skal handle om.

Doksheims ærend er (nok en gang) å bringe til torgs beviser for Høyres eierskap til velferdsstaten. Påstanden om at partiet skal ha vært pådrivere i å frata sin egen velgerbase makt og privilegier, bare fordi folkeflertallet ønsket der, forekommer nok selv han å være i aller tynneste laget. Derfor har han litt mer på lur.

Foranledningen for Doksheims utspill er talen Raymond Johansen holdt på Arbeiderpartiets landsmøte for et par helger siden. Der beskyldte Johansen nemlig Doksheim og hans medforfattere for «historisk kvakksalveri» (ca. 40 minutter ut i talen). Kvakksalveriet består ifølge Johansen i at høyresida hevder at hans bestefar, som stemte Arbeiderpartiet for å jevne ut forskjellene mellom folk og gi arbeidere mer frihet, like godt kunne stemt Høyre. «Han skulle altså ha stemt det samme som de folka som ba han om å gå kjøkkenveien,» sa Johansen – før han sammenlignet Høyres eireskap til velferdsstaten med et bulgarsk dansebands eierskap til Beatles’ Let it be. «Høyre har selvsagt vært med på en del, men de har ikke akkurat vært noen pådriver,» sa Johansen.

Dette kan ikke Doksheim la stå uimotsagt. «Trolig står Johansen selv nærmere Høyre enn det partiet hans bestefar stemte på,» hevder han: «På mange områder er samfunnet anno 2011 nærmere det samfunnet de borgerlige så for seg i 1925 eller 1945, med en kombinasjon av markedsøkonomi og velferdsstat, uten den radikale samfunnsomveltning, planøkonomi og ‘arbeiderklassens diktatur’, som Arbeiderpartiet i lang tid ønsket».

Etter at Doksheims og Civitas bok har fått gjennomgå for blant annet å «svinge partipisken over historien» virker det som om dette er argumentet de står igjen med. Det kan imidlertid da være grunn til å spørre seg: Hva var det «de borgerlige», som Doksheim refererer til, så for seg av gode samfunnsløsninger i 1925?

I bladet Arbeidsgiveren flørtet man med ideer om «italienske» og «tyske» løsninger så sent som i 1934 (diverse numre i 1930, nr. 22 1933, nr. 3 1934). Det Høyres historieskriver Rolf Danielsen har kalt 20- og 30-åras «høyreaktivisme» omfattet en rekke folk fra Høyre, Venstre og Frisinnede Venstre. Medlemmer av det sterkt aktivistiske Fedrelandslaget sto også som medlemmer av Høyre – for eksempel juristen Johan B. Hjort. Det 100 000 mann sterke Fedrelandslaget stilte blant annet krav om at Arbeiderpartiet skulle forbys, først i 1925, og på nytt i 1930. Finn Olstad har skrevet at «Det er påfallende at agitasjonen mot det ‘revolusjonære’ Arbeiderpartiet fortsatte lenge etter at revolusjonen var en aktuell trussel. Men hovedsaken var neppe det formelt ulovlige ved ‘revolusjonære’ partier. Et forent Arbeiderparti som hadde flertallet bak seg og fikk makten på lovlig vis, var for mange en vel så stor trussel som det revolusjonære mindretall» (Frihetens Århundre s. 78).

I motsetning til hva som var tilfelle blant de «revolusjonære» i arbeiderbevegelsen, grunnla de antidemokratiske kreftene på høyresiden væpnede grupper. Bare i Oslo skal Samfundsvernet ha omfattet ca. 3000 mann. I 1928 ble de gitt status som reservepoliti, en status de beholdt inntil Arbeiderpartiet kom til makten i 1935.

Innen både næringsliv og politikk var det mange som tok til orde for kraftig lut mot fagbevegelsen, og i Norsk Arbeidsgiverforening ønsket man dramatiske lønnskutt, fjerning av de tilkjempede feriebestemmelsene («slendrianbestemmelser» som det het der i gården) og lover som skulle begrense fagforeningenes friheter. De fikk det et stykke på veien som de ønsket. Høyreregjeringen innførte i 1927 «tukthusloven», som hadde til formål å beskytte det organiserte streikebryteriet som fant sted på den tiden. «En annen lov innførte utvidet økonomisk ansvar for fagforeninger og fagforbund ved ulovlige arbeidskonflikter. De måtte også bevise sin uskyld for å gå fri – et klart brudd på vanlige rettsprinsipper,» skriver Olstad (s. 89). I 1933 kom boikottloven, som begrenset bruken av fagbevegelsens mest effektive virkemidler, boikott, blokade og begrenset sympatistreik (som vi senest i år har sett komme til anvendelse mot arbeidsgivere som Rockefeller og Bekken & Strøm).

Boikottloven ble utformet av Bondepartiet men vedtatt av Venstre. For folk som den ovenfor nevnte Johan B. Hjort inngikk loven i en plan om et statskupp og «en nyordning av grunnleggende art». Justisminister Asbjørn Lindboe og forsvarsminister Vidkun Quisling var involvert i planene.

Inntil Fridtjof Nansen døde i 1930 var det mange som pekte på ham som en mulig «sterk mann» for Norge, skriver Francis Sejersted i Sosialdemokratiets århundre (s. 87). Han bruker Niklas Stenlås’ begrep om «den indre kretsen» for å beskrive «en krets av dominerende og politisk agerende representanter for den økonomiske elite,» som gjennom «uformelle nettverk» og organisasjoner som Vort Land (grunnlagt i 1923) jobbet for å kanalisere penger til de borgerlige partiene, som man krevde at samlet seg mot arbeiderbevegelsen, «om nødvendig ved at ‘parlamentarismen og stortinget for en tid afsættes, at partipolitikken afskaffes og regjeringsmakten blir overlatt til en med høyeste myndighet utstyrt borgerlig samlingsregjering’, som det het i en redaksjonell artikkel i Vort Lands talerør» (Sejersted s. 88).

Nå ble imidlertid aldri den norske borgeligheten fascistisk, som Sejersted skriver. Et flertall av dem endte opp med å støtte «den demokratiske parlamentarisme de selv hadde skapt. Derved var grunnen ryddet så sosialdemokratene kunne ta ledelsen når det gjaldt den nødvendige fornyelse av politikken» (s. 91). Motsatt førte trusselen om en fascistisk oppmarsj også til at Arbeiderpartiet forlot ideen om revolusjon i Norge, og i stedet utformet en krisepolitikk som kom til å føre dem til makta i mars 1935.

Det som kan være verdt å merke seg, er de mange forsøkene fra borgerlig hold opp gjennom tida på å underordne fagbevegelsen statsmakten. Slike autoritære trekk gjenfinnes for eksempel i juristen Johan Castberg, som en tid ledet Arbeiderdemokratene (senere Radikale folkeparti) og to ganger statsråd i Gunnar Knudsens Venstreregjering (1908-10 og 1913-14). Han har noe misvisende blitt kalt en foregangsfigur for Arbeiderpartiets politikk fordi han tok til orde for en del statlige reguleringer, blant annet i form av arbeidstvistloven og ‘barnelovene’ fra 1915. Finn Olstad er nærmere sannheten når han skriver at han sto for «en form for politisk paternalisme, der regulering av kapitalismen gikk sammen med motstand mot arbeiderbevegelsens frigjøringsprosjekt» (s. 57). ‘Venstrekapitalismen’ ville kort sagt underordne ‘særinteressene’ staten, og gi politikerne beslutningsmyndighet over forholdene på arbeidsmarkedet.

Et ekko av slike tanker kunne vi høre på den norske høyresida senest i fjor, da tidligere arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Norman (Høyre) reiste en debatt om den norske modellen i Dagens Næringsliv, der han hevdet at «en samfunnsmodell bygget rundt gruppebaserte organisasjoner ikke vil være bærekraftig», fordi «ingen tør å røre sykelønnsordningen, arbeidsmiljøloven, trygdesystemet, skattesystemet, landbruksstøtten, kraftsubsidiene eller organiseringen av offentlig sektor» (DN 12.06.2010). Kristin Clemet hevdet på sin side at den norske modellen sto i veien for «å diskutere hvordan vi kan dempe veksten i trygdeutgiftene og styrke tilgangen på arbeidskraft» (DN 01.06.2010)

«Mitt svar er ikke mer marked - det er mer stat», skrev Norman. «Hvis målet er å bevare endringskraften i det norske samfunn, kan det bare skje ved at politikerne tar makten tilbake fra organisasjonene.» Eller som det het i kronikken som startet debatten den 8. mai: «Mitt ideal er et demokrati der ingen har mer enn én stemme».

Dette høres tilforlatelig ut, akkurat som det høres tilforlatelig ut at også Høyre skal ha hatt en finger med i kompromissene, kampene og nederlagene som førte frem til dagens velferdsstat. Men man må huske at Høyres demokrati-ideal om «en person, én stemme» glatt overser de enorme forskjellene som finnes i makt og ressurser mellom de av oss som tilhører det Doksheim kaller «det som litt upresist kan kalles ‘arbeiderne’», og de som alltid har utgjort og fremdeles utgjør hoveddelen av Høyres velgergrunnlag. Et samfunn med en vingeklippet fagbevegelse, slik blant annet Thatcher skapte i Storbritannia, vil innebære en skjevere fordeling av makt mellom samfunnsklassene og mindre frihet for folk flest. Eller sagt på annet vis: Mer paternalisme og veldedighet overfor de ‘verdige trengende’; større forskjeller i form av private løsninger for de som har råd til det; mindre kollektiv makt, velferdsstat og universelle ordninger for det store flertall av oss.