”Det er viktig at vi ikke avlyser debatter og blir så
politisk konforme at meningsbrytningen blir borte”, sa Siv Jensen til VG 11.
august. Det er jeg helt enig med henne i. Vi trenger ikke klamme meningsforbud
når vi diskuterer vanskelige spørsmål som innvandring, religion eller
klasseforskjeller, og på sitt beste har partiet hennes åpna vinduene og sluppet
inn frisk luft: Problemer blir omtalt som problemer fremfor ”utfordringer”,
tåkeprat og omveier erstattes av konfrontasjon og meningsbrytning. Det er bra.
Men langt oftere er det Fremskrittspartiet som lukker
vinduene, senker takhøyden og forsurer debattklimaet. Og Fremskrittspartiets
fremste tillitsvalgte ser ut til å mene at vi ikke kan legge den samme
holdningen mot meningsforbud til grunn når det er dem og deres politikk vi
diskuterer. Da Audun Lysbakken på Dagsnytt 18 forleden signaliserte at han vil bruke andre ord
om bl.a. pakistanske nordmenn, ropte Sylvi Listhaug opp om moralpoliti og ba
ham la være. Hvem er det som knebler hvem, og hvem er det som forsøker å nedlegge taleforbud her?
Hver gang noen tar til orde mot noe en Frp-politiker har
sagt, ropes det opp om heksejakt, knebling og sensur. Denne offer-retorikken
går så til de grader på autopilot at både den forhenværende og den nåværende
partilederen presterte å fremstille seg selv som ofre rett etter terroranslaget
mot regjeringskvartalet og Utøya. Nestleder Per Sandberg var ikke noe snauere,
og sa til VG (12.08.2011) at
”Å bruke tid og energi på ord som falt i debatter, er et
overgrep mot demokratiet”.
Intet mindre!
Et par uker tidligere klarte samme nestleder å fremstille
sine meningsmotstandere Per Fugelli og Petter Nome som ”fulle av hat”, og satte
dem opp mot Utøya-ungdommenes kjærlighet. Grunnen? De hadde sagt at
Fremskrittspartiet burde gå i seg selv og se på retorikken de brukte. På det
tidspunktet var ikke dét særlig kontroversielt. I alle fall sa partileder Siv
Jensen til VG 1. august:
”Vi som lever av å bruke ord, må mer enn noen gang tenke
over de ordene vi bruker. Ord som var naturlige og riktige tør vi ikke å bruke
lenger, fordi de fremstår som støtende. Det må gjøre noe med oss alle i våre
formuleringer.”
Det var umiddelbart etter Stortingets minnestund for
terrorofrene. Siden kom hun som kjent på andre tanker. Hun nekter nå konsekvent
for at begrepet snikislamisering kan støtte opp under og forsterke
konspiratoriske miljøers forestillinger om islam som en krigerreligion ute
etter å erobre Europa, og forsvarer bruken av begrepet.
For dette blir hun – med rette – angrepet av Kristin
Halvorsen i dagens Aftenposten. Det interessante i den forbindelse er at en
figur som Civita-leder Kristin Clemet iler til Siv Jensens forsvar, og spør på
Twitter hvorfor Halvorsen ikke kan ”bruke argumenter som slår motstanderens
argumenter fremfor bare slå på motstanderen?” Dette til tross for at Halvorsen
i intervjuet lister opp en rekke integreringspolitiske tiltak som virker (kort
fortalt, ”å få innvandrerkvinner i arbeid og innvandrerbarn i barnehage), og
som Fremskrittpartiet er imot.
Aner vi her en viss desperasjon fra Civita-lederens side?
Clemet har lagt ned store ressurser i å sikre en borgerlig samling som kan
gjøre Fremskrittspartiet regjeringsdugelige, nå senest gjennom den lukkede
”Jeppe-kretsen”, som 12. april i år samlet politikere og rådgivere fra Venstre,
Krf, Høyre og Frp på The Whisky Bar i Oslo. Temaet der var ifølge Dagens
Næringsliv (03.09.11) ”hvordan forholdet mellom de fire partiene kunne utvikles
fremover for å bidra til regjeringsskifte i 2013.” På møtet deltok bl.a. Høyres
Heidi Nordby Lunde, Henrik Asheim og Torbjørn Røe Isaksen, Venstres Sveinung
Rotevatn og tidligere frpere som Lars Erik Grønntun og Tor Mikkel Wara.
Kommunikasjonssjef i Høyre Sigbjørn Aanes deltok også, og sier han ”hadde
hyggelige samtaler med folk fra alle de fire partiene.” Men ifølge DN ”sliter
han med hukommelsen når DN spør hvem andre som deltok.”
I den borgerlige leiren er det mange som desperat vil ut av
opposisjonstilværelsen: De vil i regjering koste hva det koste vil. Man kunne
ha håpet at dette betydde en disiplinering av Fremskrittspartiet, ved at de
andre partiene tok klart avstand fra grumset partiet bærer på. I stedet ser vi
at de aktivt iler til unnsetning for partiet, som i Clemets tilfelle, eller at
de nekter å forholde seg til problemet – slik Erna Solberg gjorde på
Politisk Kvarter i morges. Det lover ikke godt for fremtiden.
