Monday, April 18, 2011

Den norske høyresidens autoritære arv


Civitas og Høyres flørt med velferdsstaten fortsetter. Nå med enda tynnere argumenter - men også med større åpenhet om motivene. «De borgerlige partiene har ikke alltid lyktes godt nok [i] konkurransen om velgerne, men de har alltid forsøkt, blant annet ved å satse på velferd», skriver Marius Doksheim på Minervas hjemmesider. Under tittelen «Stemmemaksimering» skriver han at «Politikk først og fremst [er] en konkurranse om flest mulig stemmer», og at alle politiske partier, ikke bare Arbeiderpartiet, ønsker  «å skaffe velgere fra alle lag, og kanskje spesielt det lag det er flest av, og som litt upresist kan kalles ‘arbeiderne’».

Det må man kalle ærlig tale. Selv opererer jeg med en politikkforståelse som handler om å ville noe, om å forandre – eller bevare, alt ettersom – samfunnet jeg er en del av. Men det er ikke denne uenigheten det her skal handle om.

Doksheims ærend er (nok en gang) å bringe til torgs beviser for Høyres eierskap til velferdsstaten. Påstanden om at partiet skal ha vært pådrivere i å frata sin egen velgerbase makt og privilegier, bare fordi folkeflertallet ønsket der, forekommer nok selv han å være i aller tynneste laget. Derfor har han litt mer på lur.

Foranledningen for Doksheims utspill er talen Raymond Johansen holdt på Arbeiderpartiets landsmøte for et par helger siden. Der beskyldte Johansen nemlig Doksheim og hans medforfattere for «historisk kvakksalveri» (ca. 40 minutter ut i talen). Kvakksalveriet består ifølge Johansen i at høyresida hevder at hans bestefar, som stemte Arbeiderpartiet for å jevne ut forskjellene mellom folk og gi arbeidere mer frihet, like godt kunne stemt Høyre. «Han skulle altså ha stemt det samme som de folka som ba han om å gå kjøkkenveien,» sa Johansen – før han sammenlignet Høyres eireskap til velferdsstaten med et bulgarsk dansebands eierskap til Beatles’ Let it be. «Høyre har selvsagt vært med på en del, men de har ikke akkurat vært noen pådriver,» sa Johansen.

Dette kan ikke Doksheim la stå uimotsagt. «Trolig står Johansen selv nærmere Høyre enn det partiet hans bestefar stemte på,» hevder han: «På mange områder er samfunnet anno 2011 nærmere det samfunnet de borgerlige så for seg i 1925 eller 1945, med en kombinasjon av markedsøkonomi og velferdsstat, uten den radikale samfunnsomveltning, planøkonomi og ‘arbeiderklassens diktatur’, som Arbeiderpartiet i lang tid ønsket».

Etter at Doksheims og Civitas bok har fått gjennomgå for blant annet å «svinge partipisken over historien» virker det som om dette er argumentet de står igjen med. Det kan imidlertid da være grunn til å spørre seg: Hva var det «de borgerlige», som Doksheim refererer til, så for seg av gode samfunnsløsninger i 1925?



I bladet Arbeidsgiveren flørtet man med ideer om «italienske» og «tyske» løsninger så sent som i 1934 (diverse numre i 1930, nr. 22 1933, nr. 3 1934). Det Høyres historieskriver Rolf Danielsen har kalt 20- og 30-åras «høyreaktivisme» omfattet en rekke folk fra Høyre, Venstre og Frisinnede Venstre. Medlemmer av det sterkt aktivistiske Fedrelandslaget sto også som medlemmer av Høyre – for eksempel juristen Johan B. Hjort. Det 100 000 mann sterke Fedrelandslaget stilte blant annet krav om at Arbeiderpartiet skulle forbys, først i 1925, og på nytt i 1930. Finn Olstad har skrevet at «Det er påfallende at agitasjonen mot det ‘revolusjonære’ Arbeiderpartiet fortsatte lenge etter at revolusjonen var en aktuell trussel. Men hovedsaken var neppe det formelt ulovlige ved ‘revolusjonære’ partier. Et forent Arbeiderparti som hadde flertallet bak seg og fikk makten på lovlig vis, var for mange en vel så stor trussel som det revolusjonære mindretall» (Frihetens Århundre s. 78).

I motsetning til hva som var tilfelle blant de «revolusjonære» i arbeiderbevegelsen, grunnla de antidemokratiske kreftene på høyresiden væpnede grupper. Bare i Oslo skal Samfundsvernet ha omfattet ca. 3000 mann. I 1928 ble de gitt status som reservepoliti, en status de beholdt inntil Arbeiderpartiet kom til makten i 1935.

Innen både næringsliv og politikk var det mange som tok til orde for kraftig lut mot fagbevegelsen, og i Norsk Arbeidsgiverforening ønsket man dramatiske lønnskutt, fjerning av de tilkjempede feriebestemmelsene («slendrianbestemmelser» som det het der i gården) og lover som skulle begrense fagforeningenes friheter. De fikk det et stykke på veien som de ønsket. Høyreregjeringen innførte i 1927 «tukthusloven», som hadde til formål å beskytte det organiserte streikebryteriet som fant sted på den tiden. «En annen lov innførte utvidet økonomisk ansvar for fagforeninger og fagforbund ved ulovlige arbeidskonflikter. De måtte også bevise sin uskyld for å gå fri – et klart brudd på vanlige rettsprinsipper,» skriver Olstad (s. 89). I 1933 kom boikottloven, som begrenset bruken av fagbevegelsens mest effektive virkemidler, boikott, blokade og begrenset sympatistreik (som vi senest i år har sett komme til anvendelse mot arbeidsgivere som Rockefeller og Bekken & Strøm).

Boikottloven ble utformet av Bondepartiet men vedtatt av Venstre. For folk som den ovenfor nevnte Johan B. Hjort inngikk loven i en plan om et statskupp og «en nyordning av grunnleggende art». Justisminister Asbjørn Lindboe og forsvarsminister Vidkun Quisling var involvert i planene.



Inntil Fridtjof Nansen døde i 1930 var det mange som pekte på ham som en mulig «sterk mann» for Norge, skriver Francis Sejersted i Sosialdemokratiets århundre (s. 87). Han bruker Niklas Stenlås’ begrep om «den indre kretsen» for å beskrive «en krets av dominerende og politisk agerende representanter for den økonomiske elite,» som gjennom «uformelle nettverk» og organisasjoner som Vort Land (grunnlagt i 1923) jobbet for å kanalisere penger til de borgerlige partiene, som man krevde at samlet seg mot arbeiderbevegelsen, «om nødvendig ved at ‘parlamentarismen og stortinget for en tid afsættes, at partipolitikken afskaffes og regjeringsmakten blir overlatt til en med høyeste myndighet utstyrt borgerlig samlingsregjering’, som det het i en redaksjonell artikkel i Vort Lands talerør» (Sejersted s. 88).

Nå ble imidlertid aldri den norske borgeligheten fascistisk, som Sejersted skriver. Et flertall av dem endte opp med å støtte «den demokratiske parlamentarisme de selv hadde skapt. Derved var grunnen ryddet så sosialdemokratene kunne ta ledelsen når det gjaldt den nødvendige fornyelse av politikken» (s. 91). Motsatt førte trusselen om en fascistisk oppmarsj også til at Arbeiderpartiet forlot ideen om revolusjon i Norge, og i stedet utformet en krisepolitikk som kom til å føre dem til makta i mars 1935.

Det som kan være verdt å merke seg, er de mange forsøkene fra borgerlig hold opp gjennom tida på å underordne fagbevegelsen statsmakten. Slike autoritære trekk gjenfinnes for eksempel i juristen Johan Castberg, som en tid ledet Arbeiderdemokratene (senere Radikale folkeparti) og to ganger statsråd i Gunnar Knudsens Venstreregjering (1908-10 og 1913-14). Han har noe misvisende blitt kalt en foregangsfigur for Arbeiderpartiets politikk fordi han tok til orde for en del statlige reguleringer, blant annet i form av arbeidstvistloven og ‘barnelovene’ fra 1915. Finn Olstad er nærmere sannheten når han skriver at han sto for «en form for politisk paternalisme, der regulering av kapitalismen gikk sammen med motstand mot arbeiderbevegelsens frigjøringsprosjekt» (s. 57). ‘Venstrekapitalismen’ ville kort sagt underordne ‘særinteressene’ staten, og gi politikerne beslutningsmyndighet over forholdene på arbeidsmarkedet.



Et ekko av slike tanker kunne vi høre på den norske høyresida senest i fjor, da tidligere arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Norman (Høyre) reiste en debatt om den norske modellen i Dagens Næringsliv, der han hevdet at «en samfunnsmodell bygget rundt gruppebaserte organisasjoner ikke vil være bærekraftig», fordi «ingen tør å røre sykelønnsordningen, arbeidsmiljøloven, trygdesystemet, skattesystemet, landbruksstøtten, kraftsubsidiene eller organiseringen av offentlig sektor» (DN 12.06.2010). Kristin Clemet hevdet på sin side at den norske modellen sto i veien for «å diskutere hvordan vi kan dempe veksten i trygdeutgiftene og styrke tilgangen på arbeidskraft» (DN 01.06.2010)

«Mitt svar er ikke mer marked - det er mer stat», skrev Norman. «Hvis målet er å bevare endringskraften i det norske samfunn, kan det bare skje ved at politikerne tar makten tilbake fra organisasjonene.» Eller som det het i kronikken som startet debatten den 8. mai: «Mitt ideal er et demokrati der ingen har mer enn én stemme».



Dette høres tilforlatelig ut, akkurat som det høres tilforlatelig ut at også Høyre skal ha hatt en finger med i kompromissene, kampene og nederlagene som førte frem til dagens velferdsstat. Men man må huske at Høyres demokrati-ideal om «en person, én stemme» glatt overser de enorme forskjellene som finnes i makt og ressurser mellom de av oss som tilhører det Doksheim kaller «det som litt upresist kan kalles ‘arbeiderne’», og de som alltid har utgjort og fremdeles utgjør hoveddelen av Høyres velgergrunnlag. Et samfunn med en vingeklippet fagbevegelse, slik blant annet Thatcher skapte i Storbritannia, vil innebære en skjevere fordeling av makt mellom samfunnsklassene og mindre frihet for folk flest. Eller sagt på annet vis: Mer paternalisme og veldedighet overfor de ‘verdige trengende’; større forskjeller i form av private løsninger for de som har råd til det; mindre kollektiv makt, velferdsstat og universelle ordninger for det store flertall av oss.

3 comments:

Unknown said...

Det er flere ting som er interessante i innlegget ditt, og mye som burde vært diskutert. Tolker jeg deg riktig, er hovedpoenget ditt at det å "underordne ‘særinteressene’ staten, og gi politikerne beslutningsmyndighet over forholdene på arbeidsmarkedet" grenser til autoritært. Det er en original tolkning. Selv mener jeg at politikken i størst mulig grad bør heve seg over alle særinteresser, enten de kommer fra kapitalister, fagforeninger eller andre sammenslutninger som oppnår makt over de politiske prosessene. For eksempel: Er du ikke enig i at enkelte fagforeninger i UK pre-Thatcher hadde for stor makt, i et demokrati-perspektiv? (En annen ting er at Thatcher på mange områder gikk for langt, men la det ligge)

Jonas Bals said...

Tror kanskje vi snakker litt forbi hverandre her. Jeg mistenker at det bunner i at vi forstår fagbevegelsen på veldig ulikt vis. Jeg ser fagbevegelsen som en forutsetning for et levedyktig demokrati. Det vet jeg at folk på høyresida av politikken tradisjonelt har vanskelig for å forstå - kanskje først og fremst fordi de har vanskelig for å se at organisasjoner - i alle fall år de springer ut av lønnsmottakernes rekker - kan uttrykke noe mer enn nakne og rå klasse- eller særinteresser.

Til en viss grad kan man vel si at dette stemmer for NHOs del. Men det stemmer ikke av den grunn like godt for LO. I motsetning til NHO, som representerer en forholdsvis smal krets av bedriftseiere, er LO en folkebevegelse. Til forskjell fra NHO har LO også oppfattet seg som mer enn et uttrykk for medlemmenes interesser i snever forstand, og mange i LO, fra topp til bånn, anser at organisasjonens rolle er samfunnsmessig i vid forstand. Det betyr at man også blander seg i internasjonalt solidaritetsarbeid, forholdene for uføre og arbeidsløse, osv osv. Man kan godt si dette også er interessepolitikk ettersom det representerer klasseinteresser, men det samfunnsmessige fundamentet for disse interessene er langt videre enn hva en direktørklubb noen gang kan hevde å representere.

Så er det selvsagt vanskelig å være uenig i at det hadde vært vakkert med en politikk som hevet seg over alle særinteresser, og interesseløst kunne fatte beslutninger som kom allmennheten til gode. Men slik fungerer det jo ikke i virkelighetens verden. Her i virkeligheten finnes det ulike interessegrupper, og mange av disse er organisert. Mange av landets arbeidsgivere er for eksempel organisert både i NHO og Høyre, og støtter borgerlige partier gjennom pengegaver. Det er også vanskelig å være uenig i at det engelske samfunnet hadde noen dype problemer på 70-tallet - men de kan ikke reduseres til å handle om fagforeningenes makt (selv om de til en viss grad også handla om det).

Ettersom jeg har gått løs på oppussing av kjøkkenet denne påska tror jeg at jeg avslutningsvis overlater ordet til utenriksminister Jonas Gahr Støre, som uttrykte seg godt i den før nevnte debatten med Victor D. Norman i Dagens Næringsliv i fjor (12.05.2010).

"De store arbeidstakerorganisasjonene har representert, og representerer, vanlige menneskers interesser i møte mot kapitalinteresser og annen samfunnsmakt. Organisasjonene har gitt avgjørende bidrag til både demokrati og velferd, men også produktivitet. Høyre har aldri hilst denne motmakten velkommen. ... Høyre har tatt et viktig ansvar i styringen av Norge. Men den stabilitet, fleksibilitet og samfunnstillit som vårt samfunn preges av, og som markedsanalytikere i den internasjonale finanspressen i dagens turbulente verdensøkonomi peker på som konkurransefortrinn, er ikke et resultat av generasjoner med gjenkjennelig høyrepolitikk. Det er resultat av generasjoner med sosialdemokratisk motmakt - selve opphavet til den nordiske velferdsmodellen. Å vende denne samfunnsmodellen ryggen handler ikke om å gjenopprette demokratiet, som Norman drister seg til å si. Det handler om å bygge ned en av de mest vellykkede samfunnsprosjektene i Europa."

God påske!

Unknown said...

Da avslutter jeg med en link til noe jeg har skrevet om dette temaet tidligere: http://www.minerva.as/2010/10/07/tyrannene-i-lo-–-en-hyllest/

Fagforeninger er definitivt en viktig del av et levedyktig demokrati. Utfordringene oppstår først når fagforeningenes makt skal avgrenses mot andre legitime interesser.

God påske!