Slutt å klage!

”Det er viktig at vi ikke avlyser debatter og blir så politisk konforme at meningsbrytningen blir borte”, sa Siv Jensen til VG 11. august. Det er jeg helt enig med henne i. Vi trenger ikke klamme meningsforbud når vi diskuterer vanskelige spørsmål som innvandring, religion eller klasseforskjeller, og på sitt beste har partiet hennes åpna vinduene og sluppet inn frisk luft: Problemer blir omtalt som problemer fremfor ”utfordringer”, tåkeprat og omveier erstattes av konfrontasjon og meningsbrytning. Det er bra.

Men langt oftere er det Fremskrittspartiet som lukker vinduene, senker takhøyden og forsurer debattklimaet. Og Fremskrittspartiets fremste tillitsvalgte ser ut til å mene at vi ikke kan legge den samme holdningen mot meningsforbud til grunn når det er dem og deres politikk vi diskuterer. Da Audun Lysbakken på Dagsnytt 18 forleden signaliserte at han vil bruke andre ord om bl.a. pakistanske nordmenn, ropte Sylvi Listhaug opp om moralpoliti og ba ham la være. Hvem er det som knebler hvem, og hvem er det som forsøker å nedlegge taleforbud her?

Hver gang noen tar til orde mot noe en Frp-politiker har sagt, ropes det opp om heksejakt, knebling og sensur. Denne offer-retorikken går så til de grader på autopilot at både den forhenværende og den nåværende partilederen presterte å fremstille seg selv som ofre rett etter terroranslaget mot regjeringskvartalet og Utøya. Nestleder Per Sandberg var ikke noe snauere, og sa til VG (12.08.2011) at

”Å bruke tid og energi på ord som falt i debatter, er et overgrep mot demokratiet”.

Intet mindre!

Et par uker tidligere klarte samme nestleder å fremstille sine meningsmotstandere Per Fugelli og Petter Nome som ”fulle av hat”, og satte dem opp mot Utøya-ungdommenes kjærlighet. Grunnen? De hadde sagt at Fremskrittspartiet burde gå i seg selv og se på retorikken de brukte. På det tidspunktet var ikke dét særlig kontroversielt. I alle fall sa partileder Siv Jensen til VG 1. august:

”Vi som lever av å bruke ord, må mer enn noen gang tenke over de ordene vi bruker. Ord som var naturlige og riktige tør vi ikke å bruke lenger, fordi de fremstår som støtende. Det må gjøre noe med oss alle i våre formuleringer.”

Det var umiddelbart etter Stortingets minnestund for terrorofrene. Siden kom hun som kjent på andre tanker. Hun nekter nå konsekvent for at begrepet snikislamisering kan støtte opp under og forsterke konspiratoriske miljøers forestillinger om islam som en krigerreligion ute etter å erobre Europa, og forsvarer bruken av begrepet.

For dette blir hun – med rette – angrepet av Kristin Halvorsen i dagens Aftenposten. Det interessante i den forbindelse er at en figur som Civita-leder Kristin Clemet iler til Siv Jensens forsvar, og spør på Twitter hvorfor Halvorsen ikke kan ”bruke argumenter som slår motstanderens argumenter fremfor bare slå på motstanderen?” Dette til tross for at Halvorsen i intervjuet lister opp en rekke integreringspolitiske tiltak som virker (kort fortalt, ”å få innvandrerkvinner i arbeid og innvandrerbarn i barnehage), og som Fremskrittpartiet er imot.

Aner vi her en viss desperasjon fra Civita-lederens side? Clemet har lagt ned store ressurser i å sikre en borgerlig samling som kan gjøre Fremskrittspartiet regjeringsdugelige, nå senest gjennom den lukkede ”Jeppe-kretsen”, som 12. april i år samlet politikere og rådgivere fra Venstre, Krf, Høyre og Frp på The Whisky Bar i Oslo. Temaet der var ifølge Dagens Næringsliv (03.09.11) ”hvordan forholdet mellom de fire partiene kunne utvikles fremover for å bidra til regjeringsskifte i 2013.” På møtet deltok bl.a. Høyres Heidi Nordby Lunde, Henrik Asheim og Torbjørn Røe Isaksen, Venstres Sveinung Rotevatn og tidligere frpere som Lars Erik Grønntun og Tor Mikkel Wara. Kommunikasjonssjef i Høyre Sigbjørn Aanes deltok også, og sier han ”hadde hyggelige samtaler med folk fra alle de fire partiene.” Men ifølge DN ”sliter han med hukommelsen når DN spør hvem andre som deltok.”

I den borgerlige leiren er det mange som desperat vil ut av opposisjonstilværelsen: De vil i regjering koste hva det koste vil. Man kunne ha håpet at dette betydde en disiplinering av Fremskrittspartiet, ved at de andre partiene tok klart avstand fra grumset partiet bærer på. I stedet ser vi at de aktivt iler til unnsetning for partiet, som i Clemets tilfelle, eller at de nekter å forholde seg til problemet – slik Erna Solberg gjorde på Politisk Kvarter i morges. Det lover ikke godt for fremtiden.

Tjen folk flest?

1. mai har, så lenge jeg kan huske, vært årets viktigste høydag. Jeg har markert og feira den siden lenge før jeg skjønte hva den dreier seg om, med unntak av det året sønnen min kom til verden. Han ble født dagen før, og det var derfor utelukka å gå på fagforeningsfrokost og i tog. Et lite tog ble det likevel, fra fødestua på Ullevål og ut på Nordre Gravlund, der Rudolf Nilsen ligger begravet.

Noe av det man går glipp av dersom man ikke legger turen nedom Youngstorget, er den lille, men tette floraen av ekstremvenstregrupper som kappes om å pådytte folk løpesedler, blader og aviser. Den ene venstresekten pussigere enn den andre kretser rundt folkemengden lik Jehovas Vitner ved Vaterlandsparken en sommerdag. For den som gidder (og jeg er en av dem), byr lesestoffet på mye underholdning.

Årets morsomste kom, ikke overraskende, fra Tjen Folket og Revolusjonær Kommunistisk Ungdom. I Oslo gikk de helt bakerst i toget under parolen “Knus sosialdemokratiet”. Sammen lager de bladet “Til kamp”, et blad som i tillegg til å omhandle andre ting som må “knuses” også byr på artikler som “Antikommunistisk kampanje mot Tjen Folket: Gamalt piss på nye flasker”, og “Rødt er et småborgerlig parti”.

Men bladet byr også på enkelte overraskelser. I artikkelen “Knus antikommunismen” viser det seg at Norges siste maoister nå har lagt seg på en taktisk linje som minner sterkt om et annet parti i den norske partifloraen, hyppig omtalt på denne bloggen. Mellom stikktitlene “Stolte kommunister” og “Bra at fienden hater oss”, heter det at

I vårt arbeid er vårt fremste mål å tjene folket. Vi vil tjene arbeiderklassen og de fattige i dagens verden. Vi vil tjene folket på kort sikt ved å gå mot at halve lønna forsvinner i skatt og avgifter. Vi vil tjene folket på lang sikt ved å arbeide for revolusjon og kommunisme.

Med tanke på alt som er blitt skrevet om Tjen Folkets infiltrasjon av SOS Rasisme, er det grunn til å rope varsko overfor Fremskrittspartiet. Kanskje er ikke Che Guevara-tatoveringen til Mads Kristoffer Borch Michalsen , som dukket opp da han kledde av seg på Paradise Hotel, noen tilfeldighet? Kanskje er han en maoistisk infiltratør som skal sørge for at det ekstreme høyre og det ekstreme venstre går opp i en høyere enhet?!?

Her er det duket for noen spennende konspirasjonsteorier – og kanskje også noen spenstige koalisjoner før neste Stortingsvalg!

Kristin Clemet skyter hvem hun vil

... og litt om lovbestemt minstelønn. Men denne gangen på en annen blogg.

Den norske høyresidens autoritære arv

Civitas og Høyres flørt med velferdsstaten fortsetter. Nå med enda tynnere argumenter - men også med større åpenhet om motivene. «De borgerlige partiene har ikke alltid lyktes godt nok [i] konkurransen om velgerne, men de har alltid forsøkt, blant annet ved å satse på velferd», skriver Marius Doksheim på Minervas hjemmesider. Under tittelen «Stemmemaksimering» skriver han at «Politikk først og fremst [er] en konkurranse om flest mulig stemmer», og at alle politiske partier, ikke bare Arbeiderpartiet, ønsker  «å skaffe velgere fra alle lag, og kanskje spesielt det lag det er flest av, og som litt upresist kan kalles ‘arbeiderne’».

Det må man kalle ærlig tale. Selv opererer jeg med en politikkforståelse som handler om å ville noe, om å forandre – eller bevare, alt ettersom – samfunnet jeg er en del av. Men det er ikke denne uenigheten det her skal handle om.

Doksheims ærend er (nok en gang) å bringe til torgs beviser for Høyres eierskap til velferdsstaten. Påstanden om at partiet skal ha vært pådrivere i å frata sin egen velgerbase makt og privilegier, bare fordi folkeflertallet ønsket der, forekommer nok selv han å være i aller tynneste laget. Derfor har han litt mer på lur.

Foranledningen for Doksheims utspill er talen Raymond Johansen holdt på Arbeiderpartiets landsmøte for et par helger siden. Der beskyldte Johansen nemlig Doksheim og hans medforfattere for «historisk kvakksalveri» (ca. 40 minutter ut i talen). Kvakksalveriet består ifølge Johansen i at høyresida hevder at hans bestefar, som stemte Arbeiderpartiet for å jevne ut forskjellene mellom folk og gi arbeidere mer frihet, like godt kunne stemt Høyre. «Han skulle altså ha stemt det samme som de folka som ba han om å gå kjøkkenveien,» sa Johansen – før han sammenlignet Høyres eireskap til velferdsstaten med et bulgarsk dansebands eierskap til Beatles’ Let it be. «Høyre har selvsagt vært med på en del, men de har ikke akkurat vært noen pådriver,» sa Johansen.

Dette kan ikke Doksheim la stå uimotsagt. «Trolig står Johansen selv nærmere Høyre enn det partiet hans bestefar stemte på,» hevder han: «På mange områder er samfunnet anno 2011 nærmere det samfunnet de borgerlige så for seg i 1925 eller 1945, med en kombinasjon av markedsøkonomi og velferdsstat, uten den radikale samfunnsomveltning, planøkonomi og ‘arbeiderklassens diktatur’, som Arbeiderpartiet i lang tid ønsket».

Etter at Doksheims og Civitas bok har fått gjennomgå for blant annet å «svinge partipisken over historien» virker det som om dette er argumentet de står igjen med. Det kan imidlertid da være grunn til å spørre seg: Hva var det «de borgerlige», som Doksheim refererer til, så for seg av gode samfunnsløsninger i 1925?

I bladet Arbeidsgiveren flørtet man med ideer om «italienske» og «tyske» løsninger så sent som i 1934 (diverse numre i 1930, nr. 22 1933, nr. 3 1934). Det Høyres historieskriver Rolf Danielsen har kalt 20- og 30-åras «høyreaktivisme» omfattet en rekke folk fra Høyre, Venstre og Frisinnede Venstre. Medlemmer av det sterkt aktivistiske Fedrelandslaget sto også som medlemmer av Høyre – for eksempel juristen Johan B. Hjort. Det 100 000 mann sterke Fedrelandslaget stilte blant annet krav om at Arbeiderpartiet skulle forbys, først i 1925, og på nytt i 1930. Finn Olstad har skrevet at «Det er påfallende at agitasjonen mot det ‘revolusjonære’ Arbeiderpartiet fortsatte lenge etter at revolusjonen var en aktuell trussel. Men hovedsaken var neppe det formelt ulovlige ved ‘revolusjonære’ partier. Et forent Arbeiderparti som hadde flertallet bak seg og fikk makten på lovlig vis, var for mange en vel så stor trussel som det revolusjonære mindretall» (Frihetens Århundre s. 78).

I motsetning til hva som var tilfelle blant de «revolusjonære» i arbeiderbevegelsen, grunnla de antidemokratiske kreftene på høyresiden væpnede grupper. Bare i Oslo skal Samfundsvernet ha omfattet ca. 3000 mann. I 1928 ble de gitt status som reservepoliti, en status de beholdt inntil Arbeiderpartiet kom til makten i 1935.

Innen både næringsliv og politikk var det mange som tok til orde for kraftig lut mot fagbevegelsen, og i Norsk Arbeidsgiverforening ønsket man dramatiske lønnskutt, fjerning av de tilkjempede feriebestemmelsene («slendrianbestemmelser» som det het der i gården) og lover som skulle begrense fagforeningenes friheter. De fikk det et stykke på veien som de ønsket. Høyreregjeringen innførte i 1927 «tukthusloven», som hadde til formål å beskytte det organiserte streikebryteriet som fant sted på den tiden. «En annen lov innførte utvidet økonomisk ansvar for fagforeninger og fagforbund ved ulovlige arbeidskonflikter. De måtte også bevise sin uskyld for å gå fri – et klart brudd på vanlige rettsprinsipper,» skriver Olstad (s. 89). I 1933 kom boikottloven, som begrenset bruken av fagbevegelsens mest effektive virkemidler, boikott, blokade og begrenset sympatistreik (som vi senest i år har sett komme til anvendelse mot arbeidsgivere som Rockefeller og Bekken & Strøm).

Boikottloven ble utformet av Bondepartiet men vedtatt av Venstre. For folk som den ovenfor nevnte Johan B. Hjort inngikk loven i en plan om et statskupp og «en nyordning av grunnleggende art». Justisminister Asbjørn Lindboe og forsvarsminister Vidkun Quisling var involvert i planene.

Inntil Fridtjof Nansen døde i 1930 var det mange som pekte på ham som en mulig «sterk mann» for Norge, skriver Francis Sejersted i Sosialdemokratiets århundre (s. 87). Han bruker Niklas Stenlås’ begrep om «den indre kretsen» for å beskrive «en krets av dominerende og politisk agerende representanter for den økonomiske elite,» som gjennom «uformelle nettverk» og organisasjoner som Vort Land (grunnlagt i 1923) jobbet for å kanalisere penger til de borgerlige partiene, som man krevde at samlet seg mot arbeiderbevegelsen, «om nødvendig ved at ‘parlamentarismen og stortinget for en tid afsættes, at partipolitikken afskaffes og regjeringsmakten blir overlatt til en med høyeste myndighet utstyrt borgerlig samlingsregjering’, som det het i en redaksjonell artikkel i Vort Lands talerør» (Sejersted s. 88).

Nå ble imidlertid aldri den norske borgeligheten fascistisk, som Sejersted skriver. Et flertall av dem endte opp med å støtte «den demokratiske parlamentarisme de selv hadde skapt. Derved var grunnen ryddet så sosialdemokratene kunne ta ledelsen når det gjaldt den nødvendige fornyelse av politikken» (s. 91). Motsatt førte trusselen om en fascistisk oppmarsj også til at Arbeiderpartiet forlot ideen om revolusjon i Norge, og i stedet utformet en krisepolitikk som kom til å føre dem til makta i mars 1935.

Det som kan være verdt å merke seg, er de mange forsøkene fra borgerlig hold opp gjennom tida på å underordne fagbevegelsen statsmakten. Slike autoritære trekk gjenfinnes for eksempel i juristen Johan Castberg, som en tid ledet Arbeiderdemokratene (senere Radikale folkeparti) og to ganger statsråd i Gunnar Knudsens Venstreregjering (1908-10 og 1913-14). Han har noe misvisende blitt kalt en foregangsfigur for Arbeiderpartiets politikk fordi han tok til orde for en del statlige reguleringer, blant annet i form av arbeidstvistloven og ‘barnelovene’ fra 1915. Finn Olstad er nærmere sannheten når han skriver at han sto for «en form for politisk paternalisme, der regulering av kapitalismen gikk sammen med motstand mot arbeiderbevegelsens frigjøringsprosjekt» (s. 57). ‘Venstrekapitalismen’ ville kort sagt underordne ‘særinteressene’ staten, og gi politikerne beslutningsmyndighet over forholdene på arbeidsmarkedet.

Et ekko av slike tanker kunne vi høre på den norske høyresida senest i fjor, da tidligere arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Norman (Høyre) reiste en debatt om den norske modellen i Dagens Næringsliv, der han hevdet at «en samfunnsmodell bygget rundt gruppebaserte organisasjoner ikke vil være bærekraftig», fordi «ingen tør å røre sykelønnsordningen, arbeidsmiljøloven, trygdesystemet, skattesystemet, landbruksstøtten, kraftsubsidiene eller organiseringen av offentlig sektor» (DN 12.06.2010). Kristin Clemet hevdet på sin side at den norske modellen sto i veien for «å diskutere hvordan vi kan dempe veksten i trygdeutgiftene og styrke tilgangen på arbeidskraft» (DN 01.06.2010)

«Mitt svar er ikke mer marked - det er mer stat», skrev Norman. «Hvis målet er å bevare endringskraften i det norske samfunn, kan det bare skje ved at politikerne tar makten tilbake fra organisasjonene.» Eller som det het i kronikken som startet debatten den 8. mai: «Mitt ideal er et demokrati der ingen har mer enn én stemme».

Dette høres tilforlatelig ut, akkurat som det høres tilforlatelig ut at også Høyre skal ha hatt en finger med i kompromissene, kampene og nederlagene som førte frem til dagens velferdsstat. Men man må huske at Høyres demokrati-ideal om «en person, én stemme» glatt overser de enorme forskjellene som finnes i makt og ressurser mellom de av oss som tilhører det Doksheim kaller «det som litt upresist kan kalles ‘arbeiderne’», og de som alltid har utgjort og fremdeles utgjør hoveddelen av Høyres velgergrunnlag. Et samfunn med en vingeklippet fagbevegelse, slik blant annet Thatcher skapte i Storbritannia, vil innebære en skjevere fordeling av makt mellom samfunnsklassene og mindre frihet for folk flest. Eller sagt på annet vis: Mer paternalisme og veldedighet overfor de ‘verdige trengende’; større forskjeller i form av private løsninger for de som har råd til det; mindre kollektiv makt, velferdsstat og universelle ordninger for det store flertall av oss.

Høyre og Frp (ml)

Pål Steigan får ha meg unnskyldt, men jeg klarte ikke la være å tenke på pressekonferansen fra dannelsen av AKP (ml) da jeg så klippet Hanne Nabintu Herland har lagt ut av seg selv på Youtube. Har høyresiden med dette fått sitt (ml)-fenomen? Og smitter det? Noe kan tyde på at så er tilfelle.

Høyresida i den norske politikken er i alle fall travelt opptatt med å omskrive den norske og europeiske historien på særdeles originalt vis om dagen. På Minervas nettsider hevdes det at Hitler var sosialist. Belegget for påstanden henter de fra ... ja, nettopp, Herland - med den begrunnelse at hun er historiker. I den borgerlige tenketanken Civita betrakter de på sin side «velferdsstatens historiske opprinnelse som et borgerlig politisk prosjekt».  Mathilde Fasting, Eirik Vatnøy og Marius Doksheim får støtte til denne noe spesielle påstanden hos lederen i Rogaland Unge Høyre, Serine Jonassen.  Hun skriver at «De eneste som kan klappe seg på skulderen og si ”jeg har vært med på å bygge Norge” er alle de menneskene som har bodd her i tusenvis av år. De er våre helter, og jeg blir skikkelig forbanna når arbeiderpartiet prøver å ta æren fra dem.»

Det første som slår en er at saklighetsnivået hos toneangivende krefter på den politiske høyresiden er blitt faretruende lavt. Det lover dårlig for den offentlige samtalen. På den annen side kan det love godt for oss som ikke ønsker høyresiden noe godt. Er de mer ytterliggående liberalistene nå i ferd med å legge ut på en ørkenvandring lik den store deler av venstresiden har  vært på de siste tiårene? Remi Nilsen i Le Monde Diplomatique spurte for ikke lenge siden om den amerikanske Tea Party-bevegelsen (som symptomatisk nok også har fått en norsk avlegger) ikke nettopp var et uttrykk for at så er tilfelle.

Gunnar Skirbekk uttalte til Klassekampen for en tid tilbake at «AKP-(ml) ødela den diskursive rasjonaliteten på universitetene». Det begrunnet han med at «de gjorde skade på debattklimaet fordi de ikke var opptatt av å overbevise andre, men kun å overtale dem. Fra det øyeblikket var ikke diskusjonen lenger et spørsmål om å finne ut om man har rett eller ei. AKP-erne var overbevist om at de hadde rett - og man må ha litt tvil for å diskutere. Det er et vilkår for å komme videre i diskusjonen.»

Selv om man kan ta seg i å godte seg over den nye usakligheten på høyre fløy, er det grunn til å advare. Det er bare gøy en kort stund. Så blir det veldig, veldig irriterende. Du kommer til å savne Willoch og Langslet som om de skulle vært dine egne.

Og dette er partiet Høyre skal regjere med: Del 1

Det har vært en aktiv helg på nettet for Per-Willy Amundsen. Fredag 1. april twitret han om Skavlans intervju med Steven Demetre Georgiou aka Cat Stevens aka Yusuf Islam: "Kjenner jeg blir småkvalm av å se på Skavlans forsøk på å ufarliggjøre Islam via statskanalen med Yusuf Islam." Deretter kom en kommentar som ble fjerna etter litt for mye negativ oppmerksomhet på Twitter - "Jeg frykter for at et nytt korstog blir nødvendig". Heldigvis sørget SVs Snorre Valen for å ta bilde av kommentaren før den ble sletta. Han fikk også med denne fra dagen før:

Hva slags ministerpost er det Høyre har i ermet for denne kjernekaren? En ting er i alle fall sikkert: Vi ønsker Per-Willy Amundsen god tur på korstoget. Måtte han dra i forveien aleine.

Å sparke folk som ligger nede

Av respekt for prinsippet om at man er uskyldig til det motsatte er bevist, og at privatliv og politikk er adskilte størrelser, har ikke denne bloggen forsøkt å gjøre noe poeng ut av de mange verserende sexskandalene i Fremskrittspartiet. Det ser ut til at de politiske partiene og store deler av media har vurdert saken på samme vis. (Noen stygge unntak finnes: Dagbladet-forsiden "FrP-toppens hemmelige dobbeltliv" var vel blant de verste.)


Men hva skal vel Birkedal med politiske fiender når han har partifeller som Per-Willy Amundsen?


Det kan sies mye stygt om Fremskrittspartiets håndtering av de påståtte sexskandalene. Da er det ikke mediehåndteringen jeg tenker på, men hvordan partiet øyensynlig ikke har tatt ofrenes historier tilstrekkelig på alvor, og senere forsøkt å dekke over sin egen unnfallenhet. Flere i partiet har med rette kritisert partileder Jensen og partisekretær Mo for disse tildekkingsmanøvrene, og for at de "effektivt skapte inntrykk av at partileder Siv Jensen ikke var orientert om den alvorligste av anklagene mot Trond Birkedal," som Harald Stanghelle formulerer det i dagens Aftenposten.


Per-Willy Amundsen hører ikke til disse kritikerne. Nei, han bruker i stedet sin stilling i partiet til å angripe Trond Birkedal i full offentlighet, samme dag som Birkedal har sluppet ut av fengsel og varslet at han ønsker å gi sin versjon av historien til media neste uke. Etter å ha bedt ham om å "holde kjeft" på Twitter, sier Amundsen til VG-Nett at "Han burde gå i seg selv og skamme seg over det han har gjort," og fortsetter:

- Det er ingen mennesker i politikken jeg har opplevd som har skadet oss så mye som ham.

Det er aldri godt å si hva det er som skader FrP og ikke. Men det må være lov å håpe at velgerne straffer partiet hardere for utfall som Amundsens, enn for hva enkelte brudne kar finner på av forbrytelser og overgrep. Det første har, i motsetning til det siste, tross alt noe med politikk å gjøre.

Fra Unge Høyre og fulle folk får man høre sannheten

Bygningsarbeideren nr. 1-2011 går i dag i trykken. Der er følgende artikkel på trykk:

“Velferdsstaten på slankekur”

Dette er overskriften på en artikkel i Fremskrittspartiets Ungdoms blad, Siste Skanse, nr. 1 2011. Fra barn og fulle folk får man høre sannheten, heter det, og skal man dømme utfra bildene fra ungdomspartiets sommerleir i Sverige, kan Fremskrittspartiets ungdom sies å oppfylle sannhetskriteriet på begge vis.

Og klar tale får man så det monner. Hør bare hvordan det dysfunksjonelle norske samfunnet beskrives: “I dag får mennesker på sykelønn mer penger enn tilskuddet til forsvaret. … NAV bruker en tredjedel av statsbudsjettet. Det er på tide å brette opp ermene og rydde opp i snillisme og styringen av landet… Vi må innse at statlige velferdsordninger som er utformet på en dumsnill måte vil bli misbrukt. Sykelønn er et godt eksempel. I dag får folk full lønn selv om de ikke er på jobb.”

Hva Fremskrittspartiet bør gjøre med dette sjokkerende eksempelet på snillisme sier ikke den anonyme artikkelforfatteren noe konkret om. Til det har de vel lært for mye av moderpartiet om å sparkle og male de aller styggeste liberalistiske utvekstene, så “folk flest” ikke skremmes bort av synet. Men de verste snylterne av alle, de trygdede, skal ikke være i tvil om hva som venter dem: “Vi må sørge for at alle trygdede testes for å se hvor mye restarbeidsevne de har. Mange kan jobbe 20-30 prosent.”

Den slags folk er det altså det “konservative” Høyre skal regjere sammen med. Som mange sikkert har fått med seg, så har de lagt mye krefter i å kopiere de svenske Moderaternas vellykkede kamufleringsmanøver som et “velferdsparti.” Det er en snuoperasjon som begynte etter bunnoteringene for noen år siden, da konklusjonen var at partiet fremstod som hjerteløst og kaldt. Synd da, at også Høyre har et ungdomsparti som snakker rett fra levra. I Dagens Næringsliv kunne vi i slutten av januar lese at de ønsker å

• ·         Fjerne alle begrensninger på bruk av midlertidig ansettelse
• ·         “Myke opp” oppsigelsesvernet
• ·         Fjerne begrensninger på overtidsarbeid
• ·         Oppheve loven om allmenngjøring av tariffavtaler
• ·         Gi fri adgang til privat formidling og utleie av arbeidskraft
• ·         Avgjøre lønnsforhandlinger på bedriftsnivå
• ·         Gjennomgå arbeidsmiljøloven med sikte på liberalisering.

“Ungdommelig villskap”, kunne man kanskje avfeid dette med. Men neida. Moderpartiets arbeidspolitiske talsmann, Torbjørn Røe Isaksen, går god for forslagene, med unntak av å svekke oppsigelsesvernet og de sentrale forhandlingene. Med tanke på at sengekameraten FrP går god selv for slike ekstreme forslag, skal man ikke avfeie utspillet som babbel fra barnemunn. Dette kan fort bli beinhard realiteter, skulle høyrepartiene vinne regjeringsmakt i Norge.

Ikke stem Høyre på grunn av Torbjørn Røe Isaksen

Til tross for at dette er en blogg som nokså ensidig retter seg mot Høyre og dets stygge søsterparti, finnes det en åpning selv her for å gi ros der ros er fortjent.

På en søndagsettermiddag som dette finner jeg det bryet verdt å si at jeg synes Torbjørn Røe Isaksen er en likandes fyr. Denne helga alene har jeg vært genuint enig med fyren tre ganger. Det begynte på fredag, da jeg meldte meg inn i en støttegruppe for han på Facebook, oppretta av SVs Snorre Valen som en reaksjon på at Jern-Erna har svingt partipisken i Datalagringsdirektiv-saken. Det fortsatte da jeg etter jobb plukka opp ukas utgave av Morgenbladet, der Røe Isaksen hadde en glimrende artikkel om det han med rette kaller «den ekstremistiske, antidemokratiske og antisemittiske organisasjonen» Hizb ut-Tahrir.

Jeg kjenner den gjengen fra den tida jeg bodde i Danmark – de hadde lokalene sine i samme gata som jeg bodde i Københavns Nordvest-kvarter, og var omtrent like velkomne i nabolaget som Vjatsjeslav Datsik og hans Slaviske Union er på Holbergs plass. Og nå sist var det da han søndag morgen twitra ut ei lenke til en kronikk i dagens Aftenposten, som Røe Isaksen beskrev som «utrolig sterk og rørende.» Jeg hadde lest den par timer tidligere, og tenkt akkurat det samme.

Hvor vil jeg med alt dette?

Jeg vil bare minne alle de som måtte finne denne fyren like oppegående og likandes som jeg selv gjør i blant, om at han tilhører et hjerteløst parti som har tenkt til å gå i regjeringsallianse med Fremskrittspartiet. Så om du er blant dem som lar personer influere partivalg, klyp deg selv i armen neste gang du tenker at «han der har jo et poeng,» og tenk igjen. Ikke stem Høyre på grunn av Torbjørn Røe Isaksen.

Civita på røvertokt

“Sett i historisk perspektiv finner vi i dagens samfunn virkeliggjort en mengde av de krav den sosialistiske arbeiderrørsla gjennom tida har kjempet for. Det er dette samfunn mange gir etiketten velferdssamfunnet, eller velferdsstaten. Den er i siste generasjon formet under sterk motstand og megen strid. Det knytter seg neppe stor reell verdi til en diskusjon om hvorvidt velferdssamfunnet er sosialistisk. Imidlertid er det sikkert at de vesentlige økonomiske, sosiale og kulturelle elementer i dette nye samfunn i tur og orden ble bekjempet som sosialistiske påfunn og sosialistiske tiltak. Og på den andre siden: Den demokratiske arbeiderrørsla kjempet for mange av disse velferdssamfunnets elementer som sosialistiske krav.”
– Trygve Bratteli, Hva mener vi med sosialisme? (1977)

I morgen lanserer Civita sin nye bok Den norske velferden. Kristin Clemet skriver på Civita-bloggen sin at “Boken viser hvordan kompromisser er en svært viktig del av den norske velferdshistorien. Mange parter og partier har bidratt. De har ofte vært enige i hovedmålene, men uenige om midlene og de beste veiene til målet. I ulike epoker har det vært tydelige forskjeller mellom borgerlige partier og sosialistiske og sosialdemokratiske partier. Men ser man historien under ett, er det vanskelig å trekke klare konklusjoner. Alle partier har stort sett hele tiden vært for mer velferd.”

Det er verdt å merke seg ordvalget. Her dreier det seg om “historien under ett,” hva som “stort sett” har vært tilfelle, og om å unngå “klare konklusjoner”. Man kunne kanskje sagt: se bort fra viktige forskjeller, utviske nyanser og forvanske ting som er enkle. “Sett under ett” kan vi for eksempel si at det “stort sett” har vært tilslutning til nyliberale reformer i en rekke vestlige land de siste tre tiårene – men at “det er vanskelig å trekke noen klar konklusjon” om hvor stor den tverrpolitiske enigheten rundt disse veivalgene egentlig har vært. Det ville imidlertid ikke blitt særlig god historieskriving av sånt.

Men så er vel heller ikke poenget med boka å bidra til den historiske forståelsen av velferdsstatens fremvekst i Norge. Jeg antar i alle fall at mandatet Civita har fått fra sine generøse onkler i NHO og Rederiforbundet  er mer begrenset enn som så. Selv om jeg ikke har lest boka ennå - den kommer altså i morgen - og holder døra på gløtt for at den har nye innsikter å by på, antar jeg at det nok en gang er snakk om et rent bestillingsverk, som inngår i den norske høyresidens forsøk på å tilrane seg et eierskap til velferdsstaten.

Skjønt tilrane seg? Det er da ikke bare Arbeiderpartiet som har vært med på å fatte fornuftige vedtak opp gjennom tida? Her har vel Civita et poeng?

Spørsmålet er snarere hvordan det skulle vært mulig å være et politisk parti i 1900-tallets Norge uten å innføre noen av de elementene som etterhvert kom til å inngå i den totalpakka vi i dag kaller velferdsstaten. Alle europeiske regjeringer hadde en sosial- og velferdspolitikk, hva enten de var fascistiske, katolske, konservative, sosialistiske eller liberale: Det kaltes vekselvis å “løse arbeiderspørsmålet”, “forsikre seg mot revolusjon” eller noe helt annet, litt avhengig av hvem du spurte og hvordan maktbalansen mellom samfunnsklassene var på det gitte tidspunkt.

Åttetimersdagen ble for eksempel innført under en Venstre-regjering. Men det var arbeiderbevegelsen som fikk den tariffesta, og som deretter kjempet for at den skulle omfatte alle arbeidere, organiserte som uorganiserte, i lovs form. Revolusjonen østpå et par år tidligere var utvilsomt med på å overbevise de som helt siden kravet ble reist tredve år tidligere hadde hevdet at en slik reform ville være en katastrofe for norsk næringsliv.


Noen endringer kom etter initiativ ovenfra, ofte som følge av at de styrende innså at kapitalismen ikke var i stand til å regulere seg selv, men krevde politiske inngrep dersom den sosiale sammenhengskraften ikke skulle gå i oppløsning. Noen ganger var disse endringene motivert av genuin medmenneskelighet og alminnelig anstendighet. Andre ganger handlet det mer om å sikre kapitaleierne tilgang på brukbar arbeidskraft, eller å heve kvaliteten på det elendige soldatmaterialet som oppsto i kjølvannet av den første industrielle revolusjon.

Uansett hva motivene til ulike tider har vært, betyr ikke fornuftige enkeltvedtak her og der at Høyre og andre høyrepartier i dag kan gjøre hevd på å ha eierskap til velferdsstaten som prosjekt. Velferdsstaten var arbeiderbevegelsens prosjekt, og handlet om å gi folk makt over deres egne liv, ved å frigjøre dem fra den økonomiske nøden som ga arbeidsgiverne så stor makt. Kapitalismens frihet, der alle er like frie til å sove under brua, ble forsøkt erstattet med en sosial – eller sosialistisk – frihetsforståelse: Det handlet om å øke individenes mulighet til å gjøre egne valg, fremfor å måtte velge mellom de begrensede mulighetene strukturene ga en.

Velferdsstaten var et frihetsprosjekt (bortsett fra for de få som fikk begrenset sin frihet - for eksempel til å sparke folk på dagen, eller tilby den lønna de selv eller markedet syntes var best). Til å begynne med gikk dette prosjektet ut på å frigjøre arbeiderne fra deres arbeidsgivere, blant annet ved å avskaffe arbeidsløshetsspøkelset, men på veien meldte nye grupper seg på, og nye problemstillinger dukket opp – problemstillinger ingen kunne ha oppfattet tidligere, ettersom de ble ansett som umulig å gjøre noe med.

Civita-forfatterne Mathilde Fasting, Marius Doksheim og Eirik Vatnøy har i et svar til Raymond Johansen (som har fått anledning til å se og kommentere boka før den kom ut) på Civitas hjemmeside gitt Johansen rett i at det “i og for seg” er en fundamental forskjell på Arbeiderpartiets og Høyres syn på fagbevegelsen. “Men det er samtidig viktig å understreke at det ikke er Aps eller arbeiderbevegelsens opprinnelige og uforandrede syn som her har «vunnet frem»”, skriver de. Nei, skal man tro dem er det egentlig høyresida som vant frem, ettersom “trepartsamarbeidet (er) et uttrykk for at det opprinnelige borgerlige standpunktet om «sosial fred» fikk bred oppslutning i mellomkrigstiden.”

Her er det ikke lenger snakk om å forskjønne. Her er det snakk om å misforstå, eller i verste fall å bevisst forfalske, historien. Den gang arbeiderbevegelsen i Norge fremdeles var revolusjonær, gikk “det borgerlige standpunkt” ofte ut på å tiltale og fengsle, forby og slå ned på, arbeidernes organisasjoner. Akkurat som det var tale om en vekselvirkning mellom arbeidsfolks vilje til revolusjonær omdanning og borgerskapets flørt med fascistiske strømninger, var det heller ikke i 30-åras gradvis mildere klima snakk om at det ene forutsatte det andre. Historiske årsaker og virkninger følger ikke mekanikkens lover.

Det var snarere slik at når man gjorde seg konkrete erfaringer med at motparten var til å stole på, så inngikk man avtaler. Resultatet som vokste frem etter hvert som partene la fra seg våpnene, var selvsagt et kompromiss. Vi fikk ikke fascismen mange Høyrefolk flørtet med, og vi fikk heller ikke sosialismen Arbeiderpartiet hadde til hensikt å realisere ad de gradvise reformers vei. Men velferdsstaten i sin norske støpning er likevel noe av det nærmeste vi så langt har kommet i å realisere et sosialistisk prosjekt her i verden - og Høyre har vært en bremsekloss, et hinder og i beste fall en rævdilter på den veien.

Høyre romantiserer Adecco

Før begrunnet bemanningsselskapene sin eksistens med arbeidsmarkedets behov for høyfleksibel arbeidskraft. Etter at bransjens systemiske tendens til å underby lønns- og arbeidsvilkår har kommet for en dag, er begrunnelsen blitt endret til å handle om arbeidstakernes behov for en “døråpner” til arbeidsmarkedet. Høyrerådgiver Torbjørn Sølsnæs er en av dem Adecco har sluset inn gjennom det “trange arbeidsmarkedet” for mastergradsstudenter fra NTNU, ifølge en kronikk han selv har skrevet i Dagens Næringsliv 3. mars. Sølsnæs skriver at “Vårt himmelrike, Den Norske Modellen” ikke er “like god for outsiderne, de som strever med å få seg en jobb, som den er for innsiderne.”

Dette forsøket på å tilrane seg en retorisk offerposisjon er ikke tilstrekkelig for å skjule den logiske bristen i argumentet. Sølsnæs har utvilsomt rett i at bemanningsselskapene kan fylle en funksjon for folk som han. Men spør du de polske medlemmene av Fellesforbundet, som har jobbet i bemanningsselskaper siden de kom til Norge i 2005, får du se medaljens bakside. For dem har ikke bemanningsselskapene vært noen døråpner, men et uoverkommelig hinder for at de skal komme seg inn på det regulære arbeidsmarkedet, der man har trygghet for inntekt og et reellt ansettelsesvern. De faste ansettelsene de kunne ha hatt, finnes ikke – fordi de er erstattet av evigvarende “vikariater.”

Om Høyre er så opptatt av utenforskap, bør de med andre ord gå i tenkeboksen og komme opp med en ny definisjon.

Petter Furulund i NHO Service, som organiserer bedrifter som Adecco, deler Høyres frykt for at Adeccoskandalen er “en lissepasning til venstresiden”, ifølge dagens Aftenposten. Han advarer mot at politikerne “overreagerer” på at “enkelte i Adecco har hatt fullt fokus på kunden og glemt arbeidsmiljøloven.” Lommeboka har åpenbart ikke spilt noen rolle, her er det hensynet til de eldre og pleietrengende som har ført til 84 timers arbeidsuker og innkvartering av ansatte i kjellerrom.

Furulund synes også det er ergerlig at “én bedrift skal ødelegge for hele bransjen.” Tidligere har det vært ergerlig at useriøse småaktører har ødelagt bransjens ry. Nå holder ikke det argumentet lenger, og man må ty til et nytt. Adecco har jo vært selve flaggskipet for den “seriøse” delen av bransjen, og er markedsledende på utleie av arbeidskraft.

Den useriøsiteten og sosiale dumpingen som gang på gang avsløres i bemanningsbransjen, viser at det ikke er mulig å gjøre som Høyre foreslår: Å gi litt økte midler til Arbeidstilsynet, og så håpe at de kan kontrollere bort problemet. Det forutsetter i så fall et statlig kontrollregime av enorme dimensjoner. Da er det mer fornuftig å reregulere bransjen, som gang på gang har vist at den ikke er i stand til å rydde opp i egen bakgård. Det vil være til det beste både for brukerne og arbeidstakerne – og det vil ha stor betydning for sammenhengskraften i det norske samfunnet, som er avhengig av at vi ikke får en eliteserie og en Adeccoliga også i arbeidslivet.

Om spanskrør, Høyrefolk ... og velferdsstaten

Dagbladet trykka sist fredag en liten kommentar om Høyres påståtte eierskap til velferdsstaten. Der kom jeg i skade for å bruke en spanskrør-metafor, som jeg var litt i tvil om kvaliteten på. Veit folk lenger hva et spanskrør er, eller har det forsvunnet helt fra vokabularet?


Noen dager seinere pryder dette forsida på VG:

Høyre-Godal om mobbere: - Slå dem med spanskrør

Så feil kan man altså ta! Det er godt de konservative holder tradisjonene i live her til lands.



Dagbladet-saken gikk forøvrig som dette:

Velferdsstatens slektstre

Den siste tiden har diskusjonen rast om hvorvidt Høyre var med da velferdsstaten ble unnfanget. Dessverre har vi ikke mulighet til å ta noen farskapstest, så noe endelig svar er det ikke mulig å få. At Høyre var tilstede under akten, er det imidlertid liten tvil om. Partiet er jo nesten like gammelt som de eldste fagforeningene her til lands, og det skulle godt gjøres å ha ikke ha fått med seg i alle fall litt av moroa. Men selv om Solberg, Sanner, Høie og Isaksen nå gjør sitt beste for å buste seg til på håret, har de nok ikke vært særlig aktive oppi sengehalmen. Deres rolle har snarere vært å mane til jomfuelighet, eller i beste fall oppfordre de kopulerende til å hoppe av i svingen. Mottoet om at man skal ”skape, ikke bare dele” har med andre ord ikke kommet til anvendelse.

Man må anta at Høyre nå har innfunnet seg med avkommets eksistens, og endog føler et visst ansvar for dets videre skjebne. Men det er ikke dermed gitt at de er den rette til å sikre trygge oppvekstvilkår. I likhet med andre tilårskomne menn har de jo funnet seg en langt yngre samlivspartner, som er selve inkarnasjonen av den onde stemor. Det lover ikke godt for familieidyllen, og forsikringene om at barnet nok skal overleve er en fattig trøst så lenge vi vet at spanskrør og en diett bestående av vann og brød er hva det har i vente.

Man får håpe omsorgsretten forbeholdes de som kan sikre barnet ekte moderlig og faderlig kjærlighet, fremfor noen som motvillig aksepterer dets eksistens, og som ikke kan bli enige om annet i oppdragelsen enn at den skal være streng.

Erna vil ha polakkene, men vil polakkene ha henne?

I gårsdagens utgave av Dagsavisen kunne man lese at Erna Solberg "vil vinne valget med polakkene." Partiet vil nok få noen stemmer fra det polske miljøet. De har jobba målretta inn mot deler av det polske organisasjonslivet i Oslo, og appellerer særlig til selvstendig næringsdrivende med løfter om at "det skal bli lettere å starte bedrift i Norge". Nå er ikke dette særlig vanskelig heller i dag, men de vil helt sikkert lykkes hos folk som Jan Ozarowski, driftsdirektør i anleggsgratnerfirmaet Interverk AS. Han sier til Dagsavisen at "Arbeiderpartiets form høres ut som kommunistisk retorikk. Det er vi ferdige med".

Det store flertallet av polakkene som er her, er imidlertid arbeidere, ikke selvstendig næringsdrivende eller folk i lederstillinger. Mange av dem er organisert i Oslo Bygningsarbeiderforening. I neste nummer av Bygningsarbeideren (som alltid har stoff på polsk, litauisk og latvisk) vil de finne følgende artikkel på polsk, sammen med stoff om organisering i bemanningsselskapene, streiken i 2010 og allmenngjøring av tariffavtalene:

Å stemme i Norge

Til høsten er det lokalvalg i Norge. Alle over 18 år som har bodd her de siste tre årene, kan stemme. Oslo Bygningsarbeiderforening er en partipolitisk uavhengig fagforening, men vi er ikke politisk nøytrale. Sammen med andre fagforeninger i Oslo er vi i ferd med å samle inn og registrere saker medlemmene våre synes er viktige, for å reise dem som krav overfor de politiske partiene. Om du har innspill, setter vi stor pris på om du kontakter fagforeningen.

For noen partier har valgkampen allerede begynt. Særlig partiet Høyre har lagt ned mye arbeid i å få polske arbeidsinnvandrere til å stemme på seg. Det er oppsiktsvekkende frekt. Høyre er det partiet som mest konsekvent har stemt mot alle lover og tiltak som har gitt polske arbeidere viktige rettigheter i Norge. Sammen med Fremskrittspartiet har Høyre blant annet stemt mot loven om solidaransvar, som gjør det lettere å få den lønna man har krav på, og ordningen med regionale verneombud, som er innført for å bedre sikkerheten på arbeidsplassene.

Høyre og Fremskrittspartiet er også negative til ordningen med allmenngjøring av tariffavtaler, som har sikret at alle bygningsarbeidere i Norge, norske som utenlandske, har rett til en lønn å leve av.

Derfor: Stem hva du vil ved valget i september – men ikke på Høyre eller Fremskrittspartiet, dersom du ønsker et ryddig arbeidsliv!

84 timers arbeidsuke uten overtid gir bedre og mer effektive sykehjem!

Under overskriften "De eldste fortjener det beste" kunne Erna Solberg for et og et halvt år siden begeistret rapportere fra det privatiserte sykehjemmet Ammerudlunden. Her fikk Oslo Kommune visstnok "mer igjen for ressursene enn andre sykehjem, slik at vi frigjør midler til å bygge flere sykehjemsplasser."

Solberg skjønte ikke hvorfor "de rød-grønne vil sette en stopper for gode tilbud som Ammerudlunden. Venstresiden er mer opptatt av hvem som driver sykehjemmet, enn om beboere og ansatte har det bra."

Adecco, som driver sykehjemmet, sørger nok både for kostnadseffektivitet og et sunt overskudd. Dessverre må dette gå på bekostning av beboerne og de ansatte - men skal man lage omelett må man som kjent knuse noen egg.

I går avslørte Nrk at sykehjemmet drives ulovlig, at de opererer med vaktlister på opptil 84 timer i uka uten overtidsbetaling og at ansatte sover i kjelleren. Dette skal ha foregått siden 2002. Ledelsen sier de trodde det var lovlig så lenge de ansatte selv ønsket det. Turnusen beskriver de som en "ønsketurnus."

Byråd Sylvi Listhaug (t.v.) sammen med Karina Michelsen  (i midten), frem til i fjor leder for Ammerudlunden sykehjem, nå ansvarlig for alle sykehjem som driftes av Adecco.


Alt er altså i sin skjønneste orden. Høyre- og FrP-byrådets tre bud - Frivillighet - Valgfrihet - Profitt - er fulgt. Om de ansatte ønsker å sove i en parkeringskjeller uten vinduer, fordi de jobber 84 timer i uka, så må de da få lov til det! Her er ingen tvang involvert, i alle fall ikke noen tvang Høyre og FrP er i stand til å gjenkjenne som tvang.

Forøvrig kan det være verdt å merke seg at Ammerudlunden også tidligere har vært omtalt i mediene. NHO Service har stolt fremhevet det som et eksempel til etterfølgelse, og Siv Jensen har også vært på besøk (om hun prøvde ut sovefasilitetene i parkeringskjelleren er uvisst). Det besøket vakte litt oppsikt, ettersom FrP i 2007 gikk til valg på at dobbeltrom på Oslos sykehjem skulle være avviklet innen 2008. Da Jensen kom på besøk - i august 2009 - ble hun imidlertid konfrontert av 83 år gamle fru Sivertsen som i likhet med mange andre på hjemmet fortsatt bodde på dobbeltrom.

Jensens svar var: "Dette er helt uverdig. Men nå er jo ikke dette et sykehjem som er eid av kommunen."

Høyre og FrP har alltid sagt at anbud, konkurranseutsetting og privatisering ikke er til hinder for at kommunen beholder ansvaret for tjenestetilbudet. Jensens svar tydet vel på at det motsatte er tilfelle: At den ansvarlige byråden (Sylvi Listhaug fra FrP) ikke har ansvaret for kvaliteten på private sykehjem. Hvem som har det, må gudene vite. Kanskje markedets usynlige hånd?

Om det er opp til Høyre, FrP og NHO Service har vi bare sett begynnelsen. Dagen etter Nrks avsløringer fra Ammerudlunden sier direktør Dag Ekelberg i NHO Service til Nrk: "Vi er optimistiske. Dette er noe som kommer."