Skremselspropaganda?

Civita arrangerte i 2008 et frokostmøte med tittelen "Høyrereformer – kan vi lære av våre naboland?". Blant de som satt i panelet var Høyres Torbjørn Røe Isaksen og journalist Kjetil Wiedswang fra Dagens Næringsliv. Wiedswang  bemerket at "politikere som oftest lover mye i valgkampen, men gjør lite når de kommer til makten. I Sverige var faktisk det motsatte tilfelle." Det er etter hvert godt dokumentert hva de borgerlige har brukt makten sin til i Sverige. For et par uker siden kunne vi for eksempel lese i Aftenposten om private skoler som legges ned fordi lønnsomheten er for dårlig, og elever som står igjen uten utdanningstilbud. En elev ved John Bauer fortalte avisen at konsernet "behandlet oss som handelsvarer, alt dreide seg om penger. Vi fikk bare tre timer svensk i løpet av hele høsten. Slik vi forsto det, mente JB at det ville bli for dyrt å hente inn vikar".

Selv om Høyre er tause om hvilke konkrete reformer de vil sette ut i livet her i Norge, deler de verdensanskuelsen til sitt svenske søsterparti: Det finnes knapt et politisk problem der løsningene ikke er å finne i form av skattekutt, privatiseringer og dereguleringer. På Civitas møte beskrev Torbjørn Røe Isaksen de svenske reformene som "sunn og solid borgerlig politikk".

Valgforsker Anders Todal-Jenssen har nylig hevdet at Arbeiderpartiet driver "skremmevalgkamp" fordi "de vet at det fungerer". Det er ikke riktig. Når vi er så mange på venstresida i norsk politikk som bruker tid på å snakke om Høyres og Frps politikk om dagen, er det fordi vi er skremt på ordentlig. Tro det eller ei, men vi er fremdeles en hel del mennesker her til lands som ikke tenker politisk taktikkeri. Mange av oss er genuint redde for at vi er i ferd med å få Norgeshistoriens mest høyreorienterte regjering.

Høstens stortingsvalg er det klareste retningsvalget i Norge siden mellomkrigstiden. Likevel er det få som opplever det slik. En viktig grunn til det er Høyres unnvikende og utydelige tale om hva det er de vil bruke makten til – helt i tråd med Wiedswangs observasjon fra Sverige for fem år siden. Det valget står om, er likevel ganske åpenbart: Skal vi gå fra fellesskaps-Norge til forskjells-Norge? Skal også Norge bli et samfunn der oppslutningen om fellesskapsløsningene svekkes, og hvor de rike privatiserer seg vekk fra samfunnet, i privatskoler og på private sykehus?

Et Høyre-Frp-samfunn vil svekke de ordningene de fleste av oss er avhengige av, og bidra til sterkere klasseskiller. Særlig lang tid vil det heller ikke ta, med tanke på de formidable skattekuttene Høyre og Frp legger opp til. De vil sløse bort penger på de som har mest fra før, og dessuten legge til rette for at private aktører skal få et sugerør ned i felleskassa.

Det som likevel skremmer meg mest, er arbeidsmarkedspolitikken deres. I Fellesforbundet organiserer vi medlemmer innen en rekke bransjer som sliter med sosial dumping. Vi ser også stadig flere eksempler på at dumpingen har utviklet seg til regelrett arbeidsmarkedskriminalitet, med hvitvasking, skatte- og avgiftsunndragelser, narkotikaomsetning og menneskehandel.

De rødgrønne har innført en rekke tiltak for å imøtegå denne utviklingen. Fafo har evaluert de to første tiltakspakkene mot sosial dumping, og konkludert med at de har virket: Uten tiltakene ville det med all sannsynlighet sett langt verre ut enn det gjør. Hva har så Høyre og Frp gjort? Jo, de har stemt imot alle de mest effektive tiltakene. Da allmenngjøringsloven ble vedtatt på 1990-tallet, var de imot den. Da loven ble forsterket med innsynsrett for tillitsvalgte i 2007, stemte de imot. Og da loven ble ytterligere forsterket med solidaransvar i 2009, stemte de imot det også.

Vi vet altså en hel del om hva vi ikke ville hatt dersom Høyre og Frp hadde sittet ved makten de siste årene. Men hva vil vi få dersom de kommer til makten? Det er ikke godt å si. Høyre mumler om hva de vil med arbeidsmarkedspolitikken sin, og bruker ulne begreper som "å myke opp" (dvs deregulere) og innføre "mer fleksible løsninger" (dvs gi arbeidsgiverne mer makt over ansattes arbeidstid). Frp er på sin side mest opptatt av å problematisere begrepet sosial dumping, og vil sidestille alt annet enn grov utnyttelse med "sunn konkurranse".

Norge har de siste årene gjennomgått historiske forandringer. Aldri har vi hatt så høy innvandring over så kort tid. Det stiller samfunnet vårt på prøve, og krever en aktiv og årvåken politikk. Om de rødgrønnes handlingskraft erstattes av Høyres og Frps passive og problematiserende ikke-politikk, vil det ramme den norske arbeidslivsmodellen hardt.

I VG kunne man den 16. juli lese at hver fjerde tyske arbeidstaker nå må ta til takke med en lavlønnsjobb som gir mindre enn 70 kroner timen. Utviklingen av en stor gruppe arbeidende fattige – "working poor" - er et resultat av en villet politikk. I Sverige og Danmark argumenterer borgerlige politikere nå hardnakket for at flere lavlønnsjobber er redningen også der. Det skal nok ikke mer til enn et lite hopp i arbeidsløsheten, før vi vil høre liknende toner her til lands også.

Det er krisetider i Europa, og krisa vil ikke være over med det første. Med Høyre og Frp ved roret får vi de gale løsningene på alle de utfordringene vi vil bli stilt overfor i årene som kommer. Det er til å bli skremt av.