Skremselspropaganda?

Civita arrangerte i 2008 et frokostmøte med tittelen "Høyrereformer – kan vi lære av våre naboland?". Blant de som satt i panelet var Høyres Torbjørn Røe Isaksen og journalist Kjetil Wiedswang fra Dagens Næringsliv. Wiedswang  bemerket at "politikere som oftest lover mye i valgkampen, men gjør lite når de kommer til makten. I Sverige var faktisk det motsatte tilfelle." Det er etter hvert godt dokumentert hva de borgerlige har brukt makten sin til i Sverige. For et par uker siden kunne vi for eksempel lese i Aftenposten om private skoler som legges ned fordi lønnsomheten er for dårlig, og elever som står igjen uten utdanningstilbud. En elev ved John Bauer fortalte avisen at konsernet "behandlet oss som handelsvarer, alt dreide seg om penger. Vi fikk bare tre timer svensk i løpet av hele høsten. Slik vi forsto det, mente JB at det ville bli for dyrt å hente inn vikar".

Selv om Høyre er tause om hvilke konkrete reformer de vil sette ut i livet her i Norge, deler de verdensanskuelsen til sitt svenske søsterparti: Det finnes knapt et politisk problem der løsningene ikke er å finne i form av skattekutt, privatiseringer og dereguleringer. På Civitas møte beskrev Torbjørn Røe Isaksen de svenske reformene som "sunn og solid borgerlig politikk".

Valgforsker Anders Todal-Jenssen har nylig hevdet at Arbeiderpartiet driver "skremmevalgkamp" fordi "de vet at det fungerer". Det er ikke riktig. Når vi er så mange på venstresida i norsk politikk som bruker tid på å snakke om Høyres og Frps politikk om dagen, er det fordi vi er skremt på ordentlig. Tro det eller ei, men vi er fremdeles en hel del mennesker her til lands som ikke tenker politisk taktikkeri. Mange av oss er genuint redde for at vi er i ferd med å få Norgeshistoriens mest høyreorienterte regjering.

Høstens stortingsvalg er det klareste retningsvalget i Norge siden mellomkrigstiden. Likevel er det få som opplever det slik. En viktig grunn til det er Høyres unnvikende og utydelige tale om hva det er de vil bruke makten til – helt i tråd med Wiedswangs observasjon fra Sverige for fem år siden. Det valget står om, er likevel ganske åpenbart: Skal vi gå fra fellesskaps-Norge til forskjells-Norge? Skal også Norge bli et samfunn der oppslutningen om fellesskapsløsningene svekkes, og hvor de rike privatiserer seg vekk fra samfunnet, i privatskoler og på private sykehus?

Et Høyre-Frp-samfunn vil svekke de ordningene de fleste av oss er avhengige av, og bidra til sterkere klasseskiller. Særlig lang tid vil det heller ikke ta, med tanke på de formidable skattekuttene Høyre og Frp legger opp til. De vil sløse bort penger på de som har mest fra før, og dessuten legge til rette for at private aktører skal få et sugerør ned i felleskassa.

Det som likevel skremmer meg mest, er arbeidsmarkedspolitikken deres. I Fellesforbundet organiserer vi medlemmer innen en rekke bransjer som sliter med sosial dumping. Vi ser også stadig flere eksempler på at dumpingen har utviklet seg til regelrett arbeidsmarkedskriminalitet, med hvitvasking, skatte- og avgiftsunndragelser, narkotikaomsetning og menneskehandel.

De rødgrønne har innført en rekke tiltak for å imøtegå denne utviklingen. Fafo har evaluert de to første tiltakspakkene mot sosial dumping, og konkludert med at de har virket: Uten tiltakene ville det med all sannsynlighet sett langt verre ut enn det gjør. Hva har så Høyre og Frp gjort? Jo, de har stemt imot alle de mest effektive tiltakene. Da allmenngjøringsloven ble vedtatt på 1990-tallet, var de imot den. Da loven ble forsterket med innsynsrett for tillitsvalgte i 2007, stemte de imot. Og da loven ble ytterligere forsterket med solidaransvar i 2009, stemte de imot det også.

Vi vet altså en hel del om hva vi ikke ville hatt dersom Høyre og Frp hadde sittet ved makten de siste årene. Men hva vil vi få dersom de kommer til makten? Det er ikke godt å si. Høyre mumler om hva de vil med arbeidsmarkedspolitikken sin, og bruker ulne begreper som "å myke opp" (dvs deregulere) og innføre "mer fleksible løsninger" (dvs gi arbeidsgiverne mer makt over ansattes arbeidstid). Frp er på sin side mest opptatt av å problematisere begrepet sosial dumping, og vil sidestille alt annet enn grov utnyttelse med "sunn konkurranse".

Norge har de siste årene gjennomgått historiske forandringer. Aldri har vi hatt så høy innvandring over så kort tid. Det stiller samfunnet vårt på prøve, og krever en aktiv og årvåken politikk. Om de rødgrønnes handlingskraft erstattes av Høyres og Frps passive og problematiserende ikke-politikk, vil det ramme den norske arbeidslivsmodellen hardt.

I VG kunne man den 16. juli lese at hver fjerde tyske arbeidstaker nå må ta til takke med en lavlønnsjobb som gir mindre enn 70 kroner timen. Utviklingen av en stor gruppe arbeidende fattige – "working poor" - er et resultat av en villet politikk. I Sverige og Danmark argumenterer borgerlige politikere nå hardnakket for at flere lavlønnsjobber er redningen også der. Det skal nok ikke mer til enn et lite hopp i arbeidsløsheten, før vi vil høre liknende toner her til lands også.

Det er krisetider i Europa, og krisa vil ikke være over med det første. Med Høyre og Frp ved roret får vi de gale løsningene på alle de utfordringene vi vil bli stilt overfor i årene som kommer. Det er til å bli skremt av.

Litt ærlig tale, takk

I et innlegg hos Minerva skrev Civitas Marius Doksheim nylig om sosial dumping og den norske modellen. "Norge må legge til rette for arbeidsinnvandring, og sørge for at tiltakene mot sosial dumping ikke hindrer ”sosial jumping”," skrev Doksheim. Dessverre var han rungende taus om hvilke tiltak mot sosial dumping han frykter kan ødelegge for en slik "jumping". I stedet ble det stående som en ubegrunnet insinuasjon, at den rødgrønne regjeringens politikk mot sosial dumping har utgjort et hinder for utenlandske arbeidere. Med utgangspunkt i boken "Sosial dumping: Trues den norske modellen?" av tidligere statssekretær Jan Erik Støstad, hevder Doksheim at han har "avslørt" venstresidas reelle motiver: At kampen mot sosial dumping ikke er "altruistisk", men "en kamp mot konkurranse fra arbeidere som er villige til å arbeide for mindre enn det norske arbeidstakere stort sett er".

Å sette utenlandske arbeideres interesse av gode lønns- og arbeidsvilkår opp mot norske arbeideres interesse av at fremforhandlede rettigheter respekteres, er en argumentasjon vi kjenner godt. Tidligere i år fremførte NHO liknende argumenter i den såkalte verftssaken i Høyesterett. NHO hevdet blant annet at allmenngjorte minstelønnsbestemmelser ikke fungerte beskyttende for utenlandske arbeidere, men tvert imot var et problem for dem ettersom det gjorde dem dyrere enn nødvendig. En slik tenkemåte avviste Høyesterett klart og tydelig. I dommen heter det at "allmenngjøringslovens formål om å kunne sikre "likeverdige" lønns- og arbeidsvilkår, må forstås som uttrykk for et formål om å sikre utenlandske arbeidstakere sosial beskyttelse".

Dommen siterte også Fafo-forskerne Line Eldring og Jon-Erik Dølvik, som har slått fast at striden om anstendige lønns- og arbeidsvilkår ikke har vært et spørsmål "om å beskytte innenlandske arbeidstakere mot konkurranse eller å hindre utenlandsk arbeidskraft i å finne et bedre utkomme enn de kan gjøre hjemme. Striden handler først og fremst om virkemidlene for å sikre inkludering på likeverdige vilkår og motvirke framvekst av en ny underklasse… Prinsipielt handler det altså om hva slags arbeidsliv man ønsker å utvikle, og vilkårene for inkludering". Nettopp av den grunn, skriver de to, er det at EU har knesatt vertslandsprinsippet som norm for fastsettelse av lønns- og arbeidsvilkår for utstasjonert arbeidskraft.
"Svekket arbeidsmarked som følge av fordyrelse, vil alltid være en risiko ved ytelser som skal gi økt sosial beskyttelse," sier Høyesterett, som konkluderer med at det "sier seg selv at slike tillegg ikke mister sin karakter av objektiv fordel for arbeidstakeren selv om fordyrelsen gir risiko for redusert etterspørsel etter tjenesten". I den såkalte Wolff & Müller-dommen har EU-domstolen slått fast det samme: Et beskyttelsestiltak utgjør en fordel for utstasjonerte arbeidere, selv om det også skulle gjøre arbeidskraften deres dyrere.

Det Doksheim kaller "proteksjonisme" er i EU fullt ut anerkjent som en legitim interesse, som både beskytter omreisende arbeideres sosiale rettigheter og medlemslandenes arbeidslivsregimer. Riktignok finnes det nok av krefter i EU – og her til lands – som ønsker å erstatte vertslandsprinsippet med et "opprinnelseslandsprinsipp", der man kan ta med seg hjemlandets lønns- og arbeidsvilkår. Men de har altså foreløpig ikke fått gjennomslag for en slik linje.

En måte å gjøre en slik uspiselig politikk mer spiselig på, er å sukre den med begreper som "sosial jumping". Dette er et begrep Civita har funnet opp, og som de til stadighet gjentar – helt i tråd med innsikten hentet fra deres svenske søsterorganisasjon Timbro, om at det gjelder å gjenta sin kritikk som en full papegøye, helt til den begynner å gjøre inntrykk.

Det betyr øyensynlig ingenting at begrepet er blitt grundig kritisert av forskere fra både Frisch-senteret og Fafo. Forskerne har blant annet vist at polske menn har hatt en lavere inntektsvekst og har et langt lavere lønnsnivå enn norske menn i samme aldersgruppe. I en omfattende kartlegging av polske arbeidsinnvandreres livsvilkår, har Fafo også dokumentert at selv etter tre års botid har mindre enn en av fire fått fast jobb i norsk firma. Et eksempel på dette kunne man lese om i Stavanger Aftenblad samme uke som Doksheims innlegg ble publisert. Det handlet om den polske rørleggeren Jacek Bochniak, som ikke har fått annet enn korttidskontrakter siden han kom til Norge for å jobbe. I tillegg til å skulle betale for opphold i Norge har han barn og kone å ta seg av i Polen. Den lengste kontrakten han har fått er tre måneder. Den korteste kontrakten har vart en uke. "Det er vanskelig når man ikke vet hva man gjør om tre måneder", sa  Bochniak til avisa.

Doksheim mener vi må "finne en ny balanse" i debatten om sosial dumping,"der det oppmuntres til konkurranse og omstilling". Dette er som et ekko av Fremskrittspartiets Robert Eriksson, som har sagt han ønsker å forbeholde begrepet sosial dumping de mest ekstreme tilfellene av utbytting, mens andre former for underbetaling skal sidestilles med "sunn konkurranse". I likhet med Eriksson er Doksheim dessverre svært uklar på hva slags konsekvenser dette skal få i praksis.

Når Doksheim snakker om  å "legge til rette for arbeidsinnvandring", hører vi fint lite om de velfungerende Servicekontorene for utenlandske arbeidere, eller om behovet for et godt Arbeidstilsyn. Vi hører heller ikke noe om ordninger som solidaransvar, som har gjort det enklere for underbetalte utenlandske arbeidere å kreve inn lønna de har krav på. Ei heller får vi høre noe om allmenngjøring, som har sikret mange utenlandske arbeidere en god lønn å leve av – noe som i seg selv er en viktig del av forklaringen på hvorfor så mange arbeidsinnvandrere har funnet veien til Norge. Nei, "å legge til rette" handler nok dessverre om noe så enkelt som at utenlandske arbeidere skal  tvinges til å selge arbeidskraften sin billigere. Her hadde det vært befriende med litt ærlig tale, fremfor ullen prat om "ny balanse," "konkurranse" og "omstilling".

(Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Dagsavisen 16. juli 2013)

Om frihet og om å kjøre taxi

For FrP er markedet alltid løsningen – aldri problemet. De refererer til markedet som "fritt", og kaller seg gjerne et "frihetsparti". Men betyr et fritt marked frie mennesker? Eller kan det like gjerne bety det stikk motsatte: Et styringsprinsipp basert på den sterkestes rett, og hvor vi gir fra oss muligheten til å bestemme over våre egne liv?

Et "fritt" marked er like mye et resultat av politisk styring som en planøkonomi er det. I boka "Den liberale utopi" har Karl Polanyi vist hvordan ”markedsfrihet” alltid er betinget av statlig makt, og ikke noe som har oppstått av seg selv. Polanyi viser i boka også hvordan reguleringer har tvunget seg frem i møte med "frigjorte" markeder: Ikke fordi autoritære stater har ønsket å begrense folks frihet, men etter folkelige krav om å erstatte blind urettferdighet med styrt rettferdighet.

Et eksempel er drosjeregimene i Oslo og København. Begge er like mye – eller lite – politisk styrt. Men de er styrt forskjellig. I København regulerer man antall løyver basert på det faktiske behovet i markedet, og man har regulerte priser. I Oslo ble prisreguleringen opphevet i 1999. "Det er åpenbart at ut fra målene som ble satt, har drosjepolitikken i Oslo vært mislykket sett fra forbrukernes perspektiv", sa forsker Sveinung Fjose da han presenterte rapporten "Behovsanalyse av antall drosjeløyver i Oslo og Akershus" 12. desember i fjor. Rapporten viste blant annet at prisen per kjørte kilometer med drosje har økt med 65 prosent i perioden 2007-2010. Den konkluderte også med at de borgerlige partienes forslag om å utstede et par hundre løyver til ikke er å anbefale.

Ifølge Dagsavisen har den voldsomme prisstigningen sammenfalt med en utvikling der drosjesjåførene tjener mindre enn noensinne før (Dagsavisen 02.04.2011). Avisen intervjuet Hassan Mohammud, som har kjørt taxi i mer enn ti år. Han fortalte at han måtte jobbe 12 timer dagen seks dager i uka for å tjene 3-8000 kroner mindre enn han gjorde før dereguleringen. Andre sjåfører sier at "liberaliseringen" har ført til overkapasitet og umenneskelige arbeidsvilkår, noe som for ganske nøyaktig ett år siden i dag fikk taxisjåførene i Oslo til å protestere. Også i andre byer, som Stavanger, har Høyre og Frp ønsket å "liberalisere" næringen til tross for sterke advarsler.

Daværende direktør i Norges Taxiforbund, Viggo Korsnes, oppsummerte det enkelt og greit i Dagsavisen i 2011: ”Frp og Høyre ønsker større konkurranse, for at tilbudet skal bli bedre og prisene lavere. Det er det stikk motsatte som skjer.” Frp og Høyre ser ut til å være blindet av ideologi: Hva gjør det vel at arbeiderne lider og forbrukerne betaler, så lenge markedet er "friest" mulig?

Fellesskaps-Norge eller forskjells-Norge?

Noen har etterlyst et prosjekt for den rødgrønne regjeringen, en visjon eller en reform som kan vekke engasjement og entusiasme. Det er litt merkelig. Ser vi på landene rundt oss, inkludert våre skandinaviske naboland, ser vi stor arbeidsløshet, lav eller negativ reallønnsvekst, og en rekke sosiale problemer. Det store prosjektet for Norges del burde bestå i å videreføre den politikken og den samfunnsorganiseringen som har bidratt til at vi har det så godt som vi tross alt har det.

Høyre-leder Erna Solberg har sagt hun ønsker "et helt annet samfunn". Frp-leder Siv Jensen har gått til frontalangrep på den norske modellen. Hva er det de er så misfornøyde med? De to partilederne peker særlig på fagbevegelsens sterke rolle når de kritiserer Norge. Solberg har sagt at LO står på toppen av lista over de som skal miste innflytelse dersom hun kommer til makten. Jensen ønsker å svekke tariffavtalene, og gjøre det mer attraktivt å være uorganisert. Både Høyre og Frp har stemt imot alle de viktigste tiltakene regjeringen har innført mot sosial dumping, og da særlig de tiltakene som har fungert som gode redskaper for fagbevegelsen.

Den rødgrønne regjeringen har prioritert arbeidet for å sikre et seriøst arbeidsliv med anstendige og likeverdige vilkår for arbeidstakerne. De forstår betydningen av at både arbeidstakere og arbeidsgivere er organisert, at lønnsdannelsen samordnes gjennom sentrale oppgjør, og at en høy andel av bedriftene er dekket av tariffavtaler. De rødgrønne har innført tre handlingsplaner mot sosial dumping med dette som målsetting. Uten tiltakene hadde arbeidslivet vårt sett helt annerledes ut.

Norge har hatt en historisk høy arbeidsinnvandring de siste årene, og i mange bransjer er lønns- og arbeidsvilkår under sterkt press. Det er naturlig, ettersom de fleste av arbeidsinnvandrerne kommer fra land med lønnsnivåer langt under det norske, og dessuten har en manglende erfaring med fagorganisasjoner fra hjemlandet. Å få løftet disse inn i den norske arbeidslivsmodellen er viktig for å sikre dem mot underbetaling, skader og uverdige boforhold. Men det er også viktig for å sikre de rettighetene organiserte arbeidsfolk har kjempet fram, og forhindre et "kappløp mot bunnen".

Arbeidslivspolitikk høres kanskje teknisk og vanskelig ut for mange. Men det dreier seg om noe så enkelt og grunnleggende som hva slags forhold som skal gjelde på arbeidsplassene våre, der vi tilbringer store deler av livene våre. Det dreier seg om en grunnleggende forutsetning for at folk flest skal kunne leve frie og gode liv: Anstendige lønns- og arbeidsvilkår, og retten og friheten til å kunne bestemme over seg selv. Å kunne si nei til uønsket overtidsarbeid, å kunne være med på utformingen og organiseringen av arbeidsplassen, å kunne ha tid til et liv utenfor jobben, med venner og familie.

Noen tror fagbevegelsen i Norge uansett er sterk nok til å sikre alt dette. Det er en farlig illusjon. Om vi får en regjering som ønsker å erstatte faste ansettelser med midlertidige, vil flere av oss bli henvist til en tilværelse der vi må sette livet på vent. Om vi får en regjering som er passive, eller kun ser arbeidsgivernes perspektiv i forhold til sosial dumping, vil mange av oss oppleve større press for å jobbe mer for mindre penger. Om vi får en regjering som ønsker å erstatte sentrale lønnsoppgjør med lokal "frihet" til å inngå avtaler, vil det være destabiliserende for økonomien, og føre til større lønnsforskjeller. Bompenger og lisensavgifter vil fortone seg som småpenger i forhold til hva den jevne mann og kvinne vil tape på en slik utvikling.

Ikke i noe annet land har man hatt en regjering som har arbeidet så målrettet for å oppnå likeverd og anstendighet for alle i arbeidslivet, som vi har hatt her i Norge. Om Høyre og Frp kommer til makten, vil det bli den mest høyreorienterte regjeringen Norge noensinne har hatt. Det vil bety at den rødgrønne regjeringens helhetlige og solidariske samfunnsprosjekt erstattes av en regjering med et ensidig arbeidsgiverperspektiv. En regjering som synes det er viktigere med skatteletter for de som har mest fra før, enn å sikre frihet og trygghet for den enkelte gjennom gode fellesskapsløsninger.

Valget er ditt den 9. september: Vil du ha fellesskaps-Norge eller forskjells-Norge?