Det er vanskelig å skille snørr fra bart og klint fra hvete i Vanebos innlegg. Det er dessverre også kjemisk fritt for referanser. Det er synd, all den tid Vanbo skyver en rekke fagfolk foran seg i sitt angrep på fagbevegelsen. Så vi får aldri helt vite hvor mange den “rekken av økonomer" som setter fagforeninger lik med karteller egentlig teller. Vi får heller ikke vite hvilke “sosialfunnsøkonomiske (sic) vurderinger” som konkluderer med at fagforeningsvirksomhet er “intenst og hysterisk”, “på grensen til det tåpelige”.
Kritikken til Vanebo hadde tjent på å ta utgangspunkt i den konkrete situasjonen her og nå, i Norge. I stedet blander han sammen en rettmessig kritikk av gamle dagers reaksjonære holdninger mot f.eks. kvinnearbeid, med misforståelser av hva Jan Davidsen har ment, og eksempler hentet fra Japan og California.
De eksotiske referansene skyldes sannsynligvis at Vanebo overhodet ikke kjenner til fagbevegelsens samfunnsmessige rolle i Norge. Uansett er det interessant å merke seg at Vanebo mener “pendelen har gått for langt i favør av fagbevegelsen” her til lands, og jeg ser frem til å høre mer om hva det er konkret han og moderpartiet hans ønsker å vri i motsatt retning.
Til slutt: Ettersom diskusjonen om Vanebos fagforeningshat begynte med en klagesang over den politiske streiken mot vikarbyrådirektivet forrige uke, er det mildt sagt spesielt at han får seg til å hevde at det er “på det rene at fagforeninger ikke kjemper for alle arbeidere, men for dem som er med i fagforeningen. Man vil verne «sine interesser». Solidariteten har nemlig sine grenser.” Men kampen for faste ansettelser er nettopp en solidarisk kamp for de som ikke kommer inn på det ordinære arbeidsmarkedet, og som er henvist til år etter år med usikre ansettelser.
Det har jeg imidlertid skrevet mer om her, i et svar til Vanebos ideologiske makker i Unge Venstre, Sveinung Rotevatn.
