Den norske høyresidens autoritære arv

Civitas og Høyres flørt med velferdsstaten fortsetter. Nå med enda tynnere argumenter - men også med større åpenhet om motivene. «De borgerlige partiene har ikke alltid lyktes godt nok [i] konkurransen om velgerne, men de har alltid forsøkt, blant annet ved å satse på velferd», skriver Marius Doksheim på Minervas hjemmesider. Under tittelen «Stemmemaksimering» skriver han at «Politikk først og fremst [er] en konkurranse om flest mulig stemmer», og at alle politiske partier, ikke bare Arbeiderpartiet, ønsker  «å skaffe velgere fra alle lag, og kanskje spesielt det lag det er flest av, og som litt upresist kan kalles ‘arbeiderne’».

Det må man kalle ærlig tale. Selv opererer jeg med en politikkforståelse som handler om å ville noe, om å forandre – eller bevare, alt ettersom – samfunnet jeg er en del av. Men det er ikke denne uenigheten det her skal handle om.

Doksheims ærend er (nok en gang) å bringe til torgs beviser for Høyres eierskap til velferdsstaten. Påstanden om at partiet skal ha vært pådrivere i å frata sin egen velgerbase makt og privilegier, bare fordi folkeflertallet ønsket der, forekommer nok selv han å være i aller tynneste laget. Derfor har han litt mer på lur.

Foranledningen for Doksheims utspill er talen Raymond Johansen holdt på Arbeiderpartiets landsmøte for et par helger siden. Der beskyldte Johansen nemlig Doksheim og hans medforfattere for «historisk kvakksalveri» (ca. 40 minutter ut i talen). Kvakksalveriet består ifølge Johansen i at høyresida hevder at hans bestefar, som stemte Arbeiderpartiet for å jevne ut forskjellene mellom folk og gi arbeidere mer frihet, like godt kunne stemt Høyre. «Han skulle altså ha stemt det samme som de folka som ba han om å gå kjøkkenveien,» sa Johansen – før han sammenlignet Høyres eireskap til velferdsstaten med et bulgarsk dansebands eierskap til Beatles’ Let it be. «Høyre har selvsagt vært med på en del, men de har ikke akkurat vært noen pådriver,» sa Johansen.

Dette kan ikke Doksheim la stå uimotsagt. «Trolig står Johansen selv nærmere Høyre enn det partiet hans bestefar stemte på,» hevder han: «På mange områder er samfunnet anno 2011 nærmere det samfunnet de borgerlige så for seg i 1925 eller 1945, med en kombinasjon av markedsøkonomi og velferdsstat, uten den radikale samfunnsomveltning, planøkonomi og ‘arbeiderklassens diktatur’, som Arbeiderpartiet i lang tid ønsket».

Etter at Doksheims og Civitas bok har fått gjennomgå for blant annet å «svinge partipisken over historien» virker det som om dette er argumentet de står igjen med. Det kan imidlertid da være grunn til å spørre seg: Hva var det «de borgerlige», som Doksheim refererer til, så for seg av gode samfunnsløsninger i 1925?

I bladet Arbeidsgiveren flørtet man med ideer om «italienske» og «tyske» løsninger så sent som i 1934 (diverse numre i 1930, nr. 22 1933, nr. 3 1934). Det Høyres historieskriver Rolf Danielsen har kalt 20- og 30-åras «høyreaktivisme» omfattet en rekke folk fra Høyre, Venstre og Frisinnede Venstre. Medlemmer av det sterkt aktivistiske Fedrelandslaget sto også som medlemmer av Høyre – for eksempel juristen Johan B. Hjort. Det 100 000 mann sterke Fedrelandslaget stilte blant annet krav om at Arbeiderpartiet skulle forbys, først i 1925, og på nytt i 1930. Finn Olstad har skrevet at «Det er påfallende at agitasjonen mot det ‘revolusjonære’ Arbeiderpartiet fortsatte lenge etter at revolusjonen var en aktuell trussel. Men hovedsaken var neppe det formelt ulovlige ved ‘revolusjonære’ partier. Et forent Arbeiderparti som hadde flertallet bak seg og fikk makten på lovlig vis, var for mange en vel så stor trussel som det revolusjonære mindretall» (Frihetens Århundre s. 78).

I motsetning til hva som var tilfelle blant de «revolusjonære» i arbeiderbevegelsen, grunnla de antidemokratiske kreftene på høyresiden væpnede grupper. Bare i Oslo skal Samfundsvernet ha omfattet ca. 3000 mann. I 1928 ble de gitt status som reservepoliti, en status de beholdt inntil Arbeiderpartiet kom til makten i 1935.

Innen både næringsliv og politikk var det mange som tok til orde for kraftig lut mot fagbevegelsen, og i Norsk Arbeidsgiverforening ønsket man dramatiske lønnskutt, fjerning av de tilkjempede feriebestemmelsene («slendrianbestemmelser» som det het der i gården) og lover som skulle begrense fagforeningenes friheter. De fikk det et stykke på veien som de ønsket. Høyreregjeringen innførte i 1927 «tukthusloven», som hadde til formål å beskytte det organiserte streikebryteriet som fant sted på den tiden. «En annen lov innførte utvidet økonomisk ansvar for fagforeninger og fagforbund ved ulovlige arbeidskonflikter. De måtte også bevise sin uskyld for å gå fri – et klart brudd på vanlige rettsprinsipper,» skriver Olstad (s. 89). I 1933 kom boikottloven, som begrenset bruken av fagbevegelsens mest effektive virkemidler, boikott, blokade og begrenset sympatistreik (som vi senest i år har sett komme til anvendelse mot arbeidsgivere som Rockefeller og Bekken & Strøm).

Boikottloven ble utformet av Bondepartiet men vedtatt av Venstre. For folk som den ovenfor nevnte Johan B. Hjort inngikk loven i en plan om et statskupp og «en nyordning av grunnleggende art». Justisminister Asbjørn Lindboe og forsvarsminister Vidkun Quisling var involvert i planene.

Inntil Fridtjof Nansen døde i 1930 var det mange som pekte på ham som en mulig «sterk mann» for Norge, skriver Francis Sejersted i Sosialdemokratiets århundre (s. 87). Han bruker Niklas Stenlås’ begrep om «den indre kretsen» for å beskrive «en krets av dominerende og politisk agerende representanter for den økonomiske elite,» som gjennom «uformelle nettverk» og organisasjoner som Vort Land (grunnlagt i 1923) jobbet for å kanalisere penger til de borgerlige partiene, som man krevde at samlet seg mot arbeiderbevegelsen, «om nødvendig ved at ‘parlamentarismen og stortinget for en tid afsættes, at partipolitikken afskaffes og regjeringsmakten blir overlatt til en med høyeste myndighet utstyrt borgerlig samlingsregjering’, som det het i en redaksjonell artikkel i Vort Lands talerør» (Sejersted s. 88).

Nå ble imidlertid aldri den norske borgeligheten fascistisk, som Sejersted skriver. Et flertall av dem endte opp med å støtte «den demokratiske parlamentarisme de selv hadde skapt. Derved var grunnen ryddet så sosialdemokratene kunne ta ledelsen når det gjaldt den nødvendige fornyelse av politikken» (s. 91). Motsatt førte trusselen om en fascistisk oppmarsj også til at Arbeiderpartiet forlot ideen om revolusjon i Norge, og i stedet utformet en krisepolitikk som kom til å føre dem til makta i mars 1935.

Det som kan være verdt å merke seg, er de mange forsøkene fra borgerlig hold opp gjennom tida på å underordne fagbevegelsen statsmakten. Slike autoritære trekk gjenfinnes for eksempel i juristen Johan Castberg, som en tid ledet Arbeiderdemokratene (senere Radikale folkeparti) og to ganger statsråd i Gunnar Knudsens Venstreregjering (1908-10 og 1913-14). Han har noe misvisende blitt kalt en foregangsfigur for Arbeiderpartiets politikk fordi han tok til orde for en del statlige reguleringer, blant annet i form av arbeidstvistloven og ‘barnelovene’ fra 1915. Finn Olstad er nærmere sannheten når han skriver at han sto for «en form for politisk paternalisme, der regulering av kapitalismen gikk sammen med motstand mot arbeiderbevegelsens frigjøringsprosjekt» (s. 57). ‘Venstrekapitalismen’ ville kort sagt underordne ‘særinteressene’ staten, og gi politikerne beslutningsmyndighet over forholdene på arbeidsmarkedet.

Et ekko av slike tanker kunne vi høre på den norske høyresida senest i fjor, da tidligere arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Norman (Høyre) reiste en debatt om den norske modellen i Dagens Næringsliv, der han hevdet at «en samfunnsmodell bygget rundt gruppebaserte organisasjoner ikke vil være bærekraftig», fordi «ingen tør å røre sykelønnsordningen, arbeidsmiljøloven, trygdesystemet, skattesystemet, landbruksstøtten, kraftsubsidiene eller organiseringen av offentlig sektor» (DN 12.06.2010). Kristin Clemet hevdet på sin side at den norske modellen sto i veien for «å diskutere hvordan vi kan dempe veksten i trygdeutgiftene og styrke tilgangen på arbeidskraft» (DN 01.06.2010)

«Mitt svar er ikke mer marked - det er mer stat», skrev Norman. «Hvis målet er å bevare endringskraften i det norske samfunn, kan det bare skje ved at politikerne tar makten tilbake fra organisasjonene.» Eller som det het i kronikken som startet debatten den 8. mai: «Mitt ideal er et demokrati der ingen har mer enn én stemme».

Dette høres tilforlatelig ut, akkurat som det høres tilforlatelig ut at også Høyre skal ha hatt en finger med i kompromissene, kampene og nederlagene som førte frem til dagens velferdsstat. Men man må huske at Høyres demokrati-ideal om «en person, én stemme» glatt overser de enorme forskjellene som finnes i makt og ressurser mellom de av oss som tilhører det Doksheim kaller «det som litt upresist kan kalles ‘arbeiderne’», og de som alltid har utgjort og fremdeles utgjør hoveddelen av Høyres velgergrunnlag. Et samfunn med en vingeklippet fagbevegelse, slik blant annet Thatcher skapte i Storbritannia, vil innebære en skjevere fordeling av makt mellom samfunnsklassene og mindre frihet for folk flest. Eller sagt på annet vis: Mer paternalisme og veldedighet overfor de ‘verdige trengende’; større forskjeller i form av private løsninger for de som har råd til det; mindre kollektiv makt, velferdsstat og universelle ordninger for det store flertall av oss.

Høyre og Frp (ml)

Pål Steigan får ha meg unnskyldt, men jeg klarte ikke la være å tenke på pressekonferansen fra dannelsen av AKP (ml) da jeg så klippet Hanne Nabintu Herland har lagt ut av seg selv på Youtube. Har høyresiden med dette fått sitt (ml)-fenomen? Og smitter det? Noe kan tyde på at så er tilfelle.

Høyresida i den norske politikken er i alle fall travelt opptatt med å omskrive den norske og europeiske historien på særdeles originalt vis om dagen. På Minervas nettsider hevdes det at Hitler var sosialist. Belegget for påstanden henter de fra ... ja, nettopp, Herland - med den begrunnelse at hun er historiker. I den borgerlige tenketanken Civita betrakter de på sin side «velferdsstatens historiske opprinnelse som et borgerlig politisk prosjekt».  Mathilde Fasting, Eirik Vatnøy og Marius Doksheim får støtte til denne noe spesielle påstanden hos lederen i Rogaland Unge Høyre, Serine Jonassen.  Hun skriver at «De eneste som kan klappe seg på skulderen og si ”jeg har vært med på å bygge Norge” er alle de menneskene som har bodd her i tusenvis av år. De er våre helter, og jeg blir skikkelig forbanna når arbeiderpartiet prøver å ta æren fra dem.»

Det første som slår en er at saklighetsnivået hos toneangivende krefter på den politiske høyresiden er blitt faretruende lavt. Det lover dårlig for den offentlige samtalen. På den annen side kan det love godt for oss som ikke ønsker høyresiden noe godt. Er de mer ytterliggående liberalistene nå i ferd med å legge ut på en ørkenvandring lik den store deler av venstresiden har  vært på de siste tiårene? Remi Nilsen i Le Monde Diplomatique spurte for ikke lenge siden om den amerikanske Tea Party-bevegelsen (som symptomatisk nok også har fått en norsk avlegger) ikke nettopp var et uttrykk for at så er tilfelle.

Gunnar Skirbekk uttalte til Klassekampen for en tid tilbake at «AKP-(ml) ødela den diskursive rasjonaliteten på universitetene». Det begrunnet han med at «de gjorde skade på debattklimaet fordi de ikke var opptatt av å overbevise andre, men kun å overtale dem. Fra det øyeblikket var ikke diskusjonen lenger et spørsmål om å finne ut om man har rett eller ei. AKP-erne var overbevist om at de hadde rett - og man må ha litt tvil for å diskutere. Det er et vilkår for å komme videre i diskusjonen.»

Selv om man kan ta seg i å godte seg over den nye usakligheten på høyre fløy, er det grunn til å advare. Det er bare gøy en kort stund. Så blir det veldig, veldig irriterende. Du kommer til å savne Willoch og Langslet som om de skulle vært dine egne.

Og dette er partiet Høyre skal regjere med: Del 1

Det har vært en aktiv helg på nettet for Per-Willy Amundsen. Fredag 1. april twitret han om Skavlans intervju med Steven Demetre Georgiou aka Cat Stevens aka Yusuf Islam: "Kjenner jeg blir småkvalm av å se på Skavlans forsøk på å ufarliggjøre Islam via statskanalen med Yusuf Islam." Deretter kom en kommentar som ble fjerna etter litt for mye negativ oppmerksomhet på Twitter - "Jeg frykter for at et nytt korstog blir nødvendig". Heldigvis sørget SVs Snorre Valen for å ta bilde av kommentaren før den ble sletta. Han fikk også med denne fra dagen før:

Hva slags ministerpost er det Høyre har i ermet for denne kjernekaren? En ting er i alle fall sikkert: Vi ønsker Per-Willy Amundsen god tur på korstoget. Måtte han dra i forveien aleine.

Å sparke folk som ligger nede

Av respekt for prinsippet om at man er uskyldig til det motsatte er bevist, og at privatliv og politikk er adskilte størrelser, har ikke denne bloggen forsøkt å gjøre noe poeng ut av de mange verserende sexskandalene i Fremskrittspartiet. Det ser ut til at de politiske partiene og store deler av media har vurdert saken på samme vis. (Noen stygge unntak finnes: Dagbladet-forsiden "FrP-toppens hemmelige dobbeltliv" var vel blant de verste.)


Men hva skal vel Birkedal med politiske fiender når han har partifeller som Per-Willy Amundsen?


Det kan sies mye stygt om Fremskrittspartiets håndtering av de påståtte sexskandalene. Da er det ikke mediehåndteringen jeg tenker på, men hvordan partiet øyensynlig ikke har tatt ofrenes historier tilstrekkelig på alvor, og senere forsøkt å dekke over sin egen unnfallenhet. Flere i partiet har med rette kritisert partileder Jensen og partisekretær Mo for disse tildekkingsmanøvrene, og for at de "effektivt skapte inntrykk av at partileder Siv Jensen ikke var orientert om den alvorligste av anklagene mot Trond Birkedal," som Harald Stanghelle formulerer det i dagens Aftenposten.


Per-Willy Amundsen hører ikke til disse kritikerne. Nei, han bruker i stedet sin stilling i partiet til å angripe Trond Birkedal i full offentlighet, samme dag som Birkedal har sluppet ut av fengsel og varslet at han ønsker å gi sin versjon av historien til media neste uke. Etter å ha bedt ham om å "holde kjeft" på Twitter, sier Amundsen til VG-Nett at "Han burde gå i seg selv og skamme seg over det han har gjort," og fortsetter:

- Det er ingen mennesker i politikken jeg har opplevd som har skadet oss så mye som ham.

Det er aldri godt å si hva det er som skader FrP og ikke. Men det må være lov å håpe at velgerne straffer partiet hardere for utfall som Amundsens, enn for hva enkelte brudne kar finner på av forbrytelser og overgrep. Det første har, i motsetning til det siste, tross alt noe med politikk å gjøre.