Stor fallhøyde i arbeidslivet

Denne uken har TV2 avslørt grove tilfeller av sosial dumping på byggeplassen som skal bli til Coops nye hovedlager. Blant de mer enn 500 arbeiderne på plassen er en gruppe spanske og spansktalende rørleggere, som i kjølvannet av den økonomiske krisa har kommet til Norge for å jobbe. For en uke siden var en av dem, Alirio, nær ved å falle 15 meter. ”Jeg ble hengende i én arm. Men jeg kom meg ned. Senere den dagen klarte jeg ikke å klatre opp igjen,” fortalte han. Dagen etter bar det likevel opp på ny. ”Hvis jeg nekter å klatre er jeg sikker på at jeg får sparken. Vi har akseptert situasjonen. Forholdene i Spania er dårlige, og det finnes ikke jobb. Vi har ikke noe valg”.

Når man har jobba tett på de utenlandske arbeiderne noen år, kommer ikke slike historier som noen overraskelse. Men man blir ikke noe mindre forbanna av den grunn. Sånn er det heldigvis flere som har det. Dagen etter TV2s innslag fikk jeg en telefon fra en som het Frank. Han har tidligere jobba som malermester, men måtte for en stund siden legge ned bedriften fordi lavlønnskonkurransen ble for hard. ”Man tvinges til å føye seg eller gi opp”, fortalte han. Etter mer enn 25 år i bransjen hadde han nå gått tilbake til skolebenken for å ta artium. Han fortalte at han aller helst ville begynt i Arbeidstilsynet. Med sin inngående kjennskap til hvordan de useriøse aktørene i bransjen opererer, burde han være godt kvalifisert. Men den gang ei: ”Uten universitet eller høyskole har man ikke en sjanse,” fortalte Frank.

Fellesforbundet får dessverre en del tilbakemeldinger om at tilsynsmyndighetene ikke fungerer slik de skal. Mye av det handler om mangel på folk med bransjespesifikk kunnskap. Jeg frykter at en fortsatt akademisering av tilsynet vil svekke kvaliteten betydelig, og føre til et overdrevent fokus på at den skriftlige dokumentasjonen er i orden (hvilket den gjerne er). Har man jobba på noen byggeplasser, skjønner man raskt hva det er som må ses nærmere på etter å ha gått en runde på plassen. Det gjør man ikke som akademiker.

I tillegg til å sikre tilsynene riktig kompetanse, er det viktig at samordningen mellom de offentlige tilsynsetatene, politiet og påtalemakten styrkes. Vi må forsikre oss om at dette arbeidet organiseres og koordineres på en måte som gjør oss i stand til å bekjempe den alvorlige arbeidsmarkedskriminaliteten som har utviklet seg det siste tiåret. Det er imidlertid viktig å huske at tilsynsmyndighetene aldri vil bli i stand til å rydde opp i arbeidslivet på egen hånd. Den viktigste garantien vi har for et seriøst arbeidsliv er ikke offentlige inspektører, men en sterk fagbevegelse. For igjen å ta Coop-byggeplassen som eksempel: Historien hadde aldri kommet for en dag, hadde det ikke vært for de organiserte rørleggerne på plassen, og den rollen fagforeningen deres spilte. TV2s ”avsløring” var ikke et resultat av journalistikk, men av fagorganisering.

En fagforenings viktigste rolle er imidlertid ikke å være kontrollør eller varsler, men å være en organisasjon av og for arbeidere. I motsetning til Arbeidstilsynet kan en fagforening gi folk tro på at avmakt kan snus til makt, og at man gjennom kollektiv handling kan oppnå forbedringer i egen situasjon. Fellesforbundets kamp mot useriøsitet og uverdighet har lært oss at sosial dumping bare kan bekjempes sammen med de som er utsatt for det. 

Nettopp av den grunn lyder det så hult når Høyre og Frp påstår at de tar problemene i arbeidslivet på alvor. Frp, som ellers ikke er kjent for å være glad i offentlig ansatte (”byråkrater”), peker konsekvent på Arbeidstilsynet når de stemmer mot forslag som vil gjøre fagbevegelsen bedre rustet til å bekjempe sosial dumping. Foraktfullt kaller de ordningen med regionale verneombud, som har vært en suksess i bygg- og anleggsbransjen, for en ”privatisering” av arbeidstilsynet. Nå er jo privatisering noe Høyre og Frp ellers er glad i, men i akkurat dette tilfellet er det visstnok galt. Hva skyldes det? I alle fall ikke ineffektivitet: I 2012 gjennomførte de 27 regionale verneombudene i bygg og anlegg 7500 tilsyn. Til sammenligning gjennomførte Arbeidstilsynet om lag 2700 tilsyn med sosial dumping i 2011. Nei, den viktigste grunnen er at det ikke handler om privatisering i det hele tatt, men om fagforeningsmakt: I bygg og anlegg administreres nemlig ordningen av Fellesforbundet og Arbeidsmandsforbundet.

Synet på fagbevegelsen utgjør et hovedskille i norsk politikk. Mot Høyre og Frp står Arbeiderpartiet og den rødgrønne regjeringens politikk, som er utformet med tanke på å få flere til å organisere seg, og på å styrke det organiserte arbeidslivet. ”Få andre partier bruker like mye spalteplass i partiprogrammet på å omtale arbeidstagernes rettigheter”, het det i et oppslag om Aps partiprogram i Aftenposten på torsdag. Ingen andre land har hatt en regjering som har arbeidet like målbevisst for å utforme effektive og målrettede virkemidler mot sosial dumping. Regjeringen har også vist at den forstår at denne problematikken krever stadig etterfylling av nye tiltak, fordi feltet er preget av stor kreativitet og mange omgåelser. En mer passiv, eller endog fagforeningsfiendtlig regjering, vil på kort tid kunne gjøre stor og uopprettelig skade på norsk arbeidsliv. Hadde Høyre og Frp hatt makten siden 2005, ville vi hatt større lønnsforskjeller, dårligere arbeidsmiljø og utstrakt dumping av lønns- og arbeidsvilkår.

I innstillingen til Aps partiprogram ligger det en rekke viktige tiltak som peker ut veien videre. I tillegg er det blitt fremmet to forslag som har fått fornyet aktualitet med Coop-saken: Solidaransvar for byggherre, og et maks-tak på antall underentreprenører ved offentlige oppdrag. Det første vil styrke rettighetene til underbetalte, utenlandske arbeidere. Det andre vil styrke det organiserte arbeidslivet. Ettersom begge forslagene også er innsendt til LO-kongressen i begynnelsen av mai, blir det spennende å se om Ap klarer å vedta politikken før LO har rukket å kreve den!

(Opprinnelig trykket i Klassekampen 20.04.2013)