Den skjulte kunnskapen

“Det er dyrt å produsere i Norge. Vi kan aldri bli billigst. Da må vi være smarte. Derfor er regjeringen så opptatt av å skape det norske kunnskapssamfunnet. Det er kunnskap som er fremtidens olje for Norge." Ordene er hentet fra statsminister Erna Solbergs nyttårstale, og peker på noe vesentlig. Likevel etterlot talen også et par spørsmål: Er ikke Norge allerede et kunnskapssamfunn? Og hva er egentlig kunnskap?

 

De siste par tiårene har praktisk faglighet og såkalt “vanlig arbeid” blitt nedvurdert, og i samfunnets toppsjikt er det en tendens til å overse den kunnskapen som ligger skjult i det ordinære arbeidsmarkedet. Et godt eksempel på dette er å finne i den offentlige utredningen "Kompetansearbeidsplasser – drivkraft for vekst i heile landet" (NOU 2011:3). Der defineres "kompetanseintensive næringer" som næringer med mer enn 39 pst sysselsatte med såkalt høyere utdanning. Utvalget lånte definisjonen fra en rapport utgitt av Norsk Institutt for By- og Regionalforskning året før. De fire forskerne som sto bak rapporten tok imidlertid noen viktige forbehold som helt forsvant i NOUen. De påpekte det problematiske i å definere kompetanse i henhold til formell utdanning på høgskole- og universitetsnivå, og skrev at "avgrensingen som her er gjort kan kritiseres for en implisitt nedtoning av den betydningen som uformell kompetanse og utdanning på lavere nivå har for samfunnets samlede verdi". De skrev også at "hoveddelen av sysselsettingen og den økonomiske verdiskapingen skjer fortsatt i næringer og sektorer der flertallet av de yrkesaktive ikke har høgere utdanning", og at "erfaringsbaserte kompetansebaser er viktigere for innovasjonsevnen enn høyt formelt utdanningsnivå".

Norge er i dag det landet i OECD med lavest andel av arbeidsstyrken i yrker som består av enkle og rutinepregede oppgaver som ikke stiller krav til utdanning. Det er i stor grad et resultat av en bevisst politikk, som kanskje særlig har preget de landene der fag- og arbeiderbevegelsen har vært sterk. I motsetning til en rekke andre europeiske land har de nordiske landene satset store ressurser på å gi praktiske jobber solide utdanningstilbud, og sammen med partene i arbeidslivet har staten lagt til rette for kompetanseheving og etter- og videreutdanning. Det har gjort at jobber som i de fleste andre land utføres av ufaglærte til en dårlig lønn, her gjøres av faglærte arbeidere. En tilstrekkelig andel av disse har dessuten vært organiserte, og ved hjelp av en solidarisk lønnspolitikk har yrkene deres vært i stand til å følge med på lønnsutviklingen.

 Figur: Andel lavtlønte i utvalgte OECD-land (2000)

I stedet for å bli med på en lavlønnskonkurranse vi ikke kan "vinne", har vi i Norge utviklet selvdrevne arbeidstakere som samarbeider på tvers av fag- og utdanningsgrupper. Det har gitt næringslivet høy produktivitet og omstillingsevne, og bedriftene har fått en unik konkurransefordel i form av utvikling og innovasjon "nedenfra". Den daglige dialogen mellom praktisk og teoretisk kompetanse på arbeidsplassene er kunnskapssamfunnet i praksis. Det er dette som er "fremtidens olje." Dessverre mangler denne forståelsen hos mange politikere og bedriftsledere, og mye av det som har dominert utviklingen de siste årene peker i stikk motsatt retning: En sterk vekst i bruk av innleid arbeidskraft i enkelte bransjer, og en svekkelse av det organiserte arbeidslivet.

I forkant av sin årlige konferanse har ungdomsutvalget i Fellesforbundet nylig laget et debatthefte. Der spør de hva som menes med et "kunnskapsbasert arbeidsliv" i den offentlige debatten: "Trenger vi ingeniører med kunnskap, mens bygningsarbeideren bare er et verktøy?" Å være fagarbeider krever kunnskap, skriver de. Det burde vært en selvfølgelighet, men slik er det ikke. Yrkesfaglig utdanning framstilles i den offentlige debatten konsekvent som en lavere form for utdanning.

Dette er en utvikling det haster å få snudd. Og det er ikke nok med en reklamekampanje eller to. "Yrkesstolthet skapes når vi er stolt av arbeidet som gjøres og når arbeidet og utdanningen blir verdsatt av samfunnet", skriver Fellesforbundets ungdomsutvalg: "Det store spørsmålet er hvordan vi som samfunn skal sørge for at en yrkesfaglig utdanning blir like høyt verdsatt som akademisk utdanning."

Bloggeren og "bryggesjauerfrua" Silje Josten Kjosbakken var nylig inne på det samme spørsmålet i forbindelse med de aggressive forsøkene på fagforeningsknusing som finner sted i Oslo Havn. "Hvor vil vi egentlig? Er målet å få Norge til å bestå kun av overbetalte ledere og underbetalte, utenlandske arbeidere. Og en hel haug norske, arbeidsføre på arbeidsledighetstrygd? Vil vi kvitte oss med arbeiderklassen - ryggraden i det norske samfunnet?", spurte Kjosbakken. Det er et viktig og betimelig spørsmål. Og jeg er redd statsministeren ikke sitter på svaret.

(Opprinnelig på trykk i Klassekampen 14.01.2014)

Døden på jobben

«Luften är tjock, vit. Gustaf drar upp tröjan över ansiktet och andas in i tyget.

För varje sekund stiger temperaturen i rummet. Det svider i ögonen och sticker i lungorna. Våning fem förvandlas till en vit frätande eld. Gustaf faller på något mjukt. Munnen är som full av krita, torr pudrig skolkrita. Med tungan försöker han gräva en väg ner till lungorna.

«Ut härifrån!»

«Ut!»

Johan följer kollegornas röster. De kryper i riktning mot hissen. Dennis. Fredrik. Tarmo. Johan. I oklar ordning når de fram till hissen. Alla utom den femte. Ingen av dem vet vad han heter så de ropar:

«Hallå!»

«Hallå?»

Johans ansikte är igenmurat av kalken. Munnen. Ögonen. Vita. I hissen sträcker han sig efter kollegorna.

«Hjälp mig härifrån!»

Dette er et utdrag fra den svenske journalisten Elinor Torps bok «Döden på jobbet», som kom ut nylig. Boka handler om en gruppe arbeidere, de fleste av dem rundt 20 år, som ble leid inn for å rengjøre kalkovnene hos Nordkalk i Luleå. En av dem, Johan, døde. De sju andre fikk alvorlige brannskader. Størst skader fikk Gustaf, 19-åringen som kollegaene fra bemanningsselskapet Empower ikke engang visste navnet på. Da arbeidskameratene forsøkte å dra ham ut, dro de av ham det de trodde var lange hansker. Det var huden. «Allt är löst. Skinnet. Ansiktet. Huden rinner av Gustafs kropp. En vass otäck mardröm.» 

Elinor Torps bok handler om en ulykke som aldri burde ha skjedd, og om arbeids- og oppdragsgivere som strekker seg langt for å fri seg fra alt ansvar. Familiene til de skadde arbeiderne hørte aldri noe fra oppdragsgiveren eller arbeidsgiveren mens de våket over dem på sykehuset. Nordkalks kommunikassjonsjef Josefin Bähr opplyste til media at det var en underentreprenør som var ansvarlig for arbeidet, og at selskapet ikke var påvirket: «Den kalk vi har räcker för ett tag framöver.»

Torps bok handler om et arbeidsliv der arbeidskraften er blitt en vare. Et arbeidsliv hvor faste ansettelser viker for midlertidige jobber og bemanningsselskap, og hvor ansvarsforhold systematisk pulveriseres. «Alla vill vara chef när man tjänar pengar. Ingen vill vara chef när man ska ta ansvar», sier politietterforskeren Per-Erik Lindbäck i boken.

Tommy, en av de innleide fra Empower, forteller at han følte at noe kom til å gå galt den kvelden. «Vikarene» hadde ikke fått noen instruksjoner, bare beskjed om å «prøve seg fram» og «gå for det som viser seg å funke»: «Ingen ordentlig genomgång. Ingen riskbedömning. Ingenting. Och en massa folk från olika firmor. Ingen av dem har han sett förut.»

Ulykken Torp skriver om er ikke unik. Senest for et par uker siden druknet to innleide arbeidere i tjæreolje på SSABs koksverk i Luleå, et steinkast unna Nordkalk. På den arbeidsplassen jobber det normalt 900 personer. I tillegg kommer et gjennomsnitt på 60 innleide arbeidere. Ulykkesstatistikken fra Arbetsmiljöverket viser at denne lille gruppen innleide i 2011 ble utsatt for halvparten av de alvorlige ulykkene, skrev Arbetaren nylig.

Liknende statistikk finner man på en rekke andre industribedrifter: På LKAB har 65 prosent av de 40 ulykkene rammet innleide arbeidere. Hos Smurfit Kappa i Piteå sto innleide for 88 prosent av ulykkene. Ifølge IF Metalls hovedverneombud på SSAB, Lars Bergström, settes de farligste og tyngste oppgavene bort til underleverandører. Disse konkurrerer på tidsbruk og billig arbeidskraft.

Denne utviklingen i arbeidslivet har ikke fått noe motsvar i form av politiske initiativer. Tvert imot, så var noe av det første Fredrik Reinfeldts borgerlige regjering gjorde da de fikk makten i 2006 å nedbemanne Arbeidstilsynet med mer enn 130 inspektører. Svensk arbeidsmiljøforskning, som tidligere var verdensledende, ble også nedprioritert: Arbetslivsinstitutet ble rett og slett lagt ned.

I samme periode har antallet verneombud blitt redusert. En viktig årsak til det er å finne i det betydelige medlemstapet svensk LO har hatt siden Reinfeldt-regjeringen aktivt gikk inn for å svekke dem. Flere arbeidsplasser står nå uten tariffavtale og verneombudsapparat, og flere arbeidsplasser har et stort innslag av innleide arbeidere.

Hvordan er så situasjonen i Norge? Yogindra Samant, overlege i Arbeidstilsynet, skrev nylig i Arbeidervern at «andelen av utenlandske arbeidstakere som ble skadet eller døde grunnet arbeidsulykker er økende. Felles for mange av de skadede utenlandske arbeiderne var at de var innleid og jobbet i midlertidige stillinger.» Arbeidstilsynets rapport «Arbeidsskader blant utenlandske arbeidstakere» konkluderer med at en av grunnene til den sterke overrepresentasjonen av utenlandske arbeidere er å finne i at «mange av dem er innleid og dermed ikke en del av fellesskapet og sikkerhetskulturen på arbeidsplassen».

Samtidig har vi nå fått en regjering som har sagt det er en prioritert oppgave å øke muligheten for midlertidige ansettelser. Som argument for dette skyver de nettopp de mest utsatte gruppene i arbeidslivet foran seg: Ungdom uten arbeidserfaring og utenlandske arbeidere. 

(Opprinnelig på trykk i Klassekampen 12.11.2013)

Tvang forkledd som frihet: Søndagsåpne butikker

I regjeringens politiske plattform heter det at Høyre og FrP vil tillate butikker å holde åpent på søndager, også de over 100 kvadratmeter. Dette er alvorlig for de mange som jobber i varehandelen, men over tid vil det også ha en spredningseffekt til andre bransjer, og legge ytterligere press på dagens arbeidstidsordninger. Lederen i Handel og Kontor, Trine Lise Sundnes, er klar på at vi må "beholde søndagen som en annerledes dag hvor samvær med familie og barn står i sentrum". Det er jeg helt enig med henne i.

Høyre sa i valgkampen at "vi vil selvsagt ikke tvinge noen til å holde åpent. Men dersom de næringsdrivende ser at det er grunnlag for å holde åpent på søndager, vil Høyre at de selv skal kunne ta den avgjørelsen." Områdeleder for Coops medlemmer i Lederne, Hege Wold, forklarer på forbilledlig vis at verden er litt mer komplisert enn som så. Han sier at mange butikksjefer ikke vil våge å holde søndagsstengt:

"Hvis konkurrenten din holder søndagsåpent, går folk heller dit, og da blir den butikken etter hvert førstevalget for kundene fordi de er mer tilgjengelige. Derfor tør ingen å stå utenfor. De ønsker jo å være med på utviklingen." 

NHO Handel har sagt de ikke ønsker søndagsåpne butikker, fordi det bare sprer omsetningen over flere timer. Ifølge en undersøkelse utført for Lederne ønsker 70 prosent av medlemmene i handelsbransjen heller ikke søndagsåpne butikker, fordi de frykter det vil ta fra dem fritid og gå ut over bedriftens inntjening. I befolkningen var det i en undersøkelse utført i september i år også et knapt flertall mot.

Det blir spennende å se om Frp og Høyre kommer til å la frimarkedsideologien få forrang, eller om de velger fornuften, friheten og fridagen.

Hvorfor skal LO engasjere seg politisk?

Noen lurer på hvorfor fagbevegelsen engasjerer seg for at de rødgrønne skal vinne høstens stortingsvalg. Grunnene til det er mange. Det handler ikke om at vi har noe imot Høyre eller Frp som partier. Det handler om at vi har noe imot politikken de står for. Vår oppgave er å forsvare medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår, både på arbeidsplassene og i samfunnslivet for øvrig. En Høyre-Frp-regjering vil utgjøre en trussel mot mye av det våre medlemmer har kjempet fram.

Dersom Høyre og Frp får sette sitt politiske eksperiment ut i praksis, vil faste ansettelser bli erstattet av løsarbeid og ”fleksibilitet.” Sentrale forhandlinger og avtaler skal ifølge Frp kunne undergraves av ”lokal forhandlingsfrihet,” og de viktigste virkemidlene vi har fått mot sosial dumping vil være truet. Med de utfordringene vi står overfor i arbeidslivet, der sosial dumping brer om seg til stadig flere bransjer, er dette et eksperiment vanlige arbeidsfolk ikke har råd til.

Høyre og Frp har stemt imot alle de viktigste tiltakene den rødgrønne regjeringen har innført mot sosial dumping, og da særlig de tiltakene som har styrket fagorganisertes kontrollmuligheter. To eksempler på dette er tillitsvalgtes innsyn i lønns- og arbeidsvilkår hos underleverandører, og fagforeningers mulighet til kollektivt søksmål ved ulovlig innleie.

Høyre og Frp er bremseklosser i arbeidslivspolitikken, og har hatt en mildt sagt avslappet holdning til sosial dumping. I den grad de i det hele tatt har kunnet se for seg tiltak, har de pekt på Arbeidstilsynet. Men alle vet at Arbeidstilsynet, uansett hvor mye ressurser de skulle bli tilført, ikke kan kontrollere bort sosial dumping. Vi er avhengig av en sterk fagbevegelse, og tillitsvalgte som kjenner de lokale forholdene, dersom vi skal kunne møte de store utfordringene norsk arbeidsliv står overfor.

Både FrP og Høyre sier de vil "lytte mer" til de uorganiserte, men hva betyr det? De får det til å framstå som om fagbevegelsen bare bryr seg om egne medlemmer, på bekostning av andre. De skjønner ikke, eller vil ikke skjønne, at svært mange tariffestede rettigheter også omfatter uorganiserte, og at mange av de lovene som beskytter alle arbeidstakere, opprinnelig ble kjempet fram av fagbevegelsen.

Når Frp sier at de vil gi de samme rettighetene til uorganiserte som organiserte, velger de å se helt bort fra at tariffestede rettigheter, som Avtalefestet Pensjon, er noe de organiserte selv har kjempet fram, og betalt kontingent til organisasjonen sin for å oppnå. Frp ønsker, med sin favorisering av "retten" til å stå uorganisert, å svekke fagbevegelsen, og få oss vekk fra den politiske arenaen. Det vil arbeidsfolk tape på, hva enten de er organiserte eller ei.

Høyre og Frp har en lang tradisjon for å skyve svake grupper foran seg når de argumenterer for svekkede fagorganisasjoner og dårligere lovverk. På 1890-tallet var Høyre mot et forbud mot barnearbeid fordi det "vilde være det samme som at tage Brødet af Munden paa mange fattige Familier". Partiet hevdet også at et forbud mot nattarbeid for ungdom mellom 14 og 18 år ville gjøre det vanskelig for ungdommen å få arbeid. 100 år senere brukte Høyre og Frp nesten identiske argumenter da de stemte mot allmenngjøring av tariffavtaler – et tiltak som har vist seg å være det viktigste enkelttiltaket mot underbetaling av utenlandske arbeidere.

Høyre og Frp skyver også svake grupper foran seg når de går inn for færre faste jobber, ved å liberalisere adgangen til midlertidige ansettelser. De hevder dette vil være bra for grupper som sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet. Men å svekke ansettelsesvernet kommer ikke til å gi flere faste, trygge jobber. Tvert imot vil det bare føre til flere utrygge ansettelser, og at flere arbeidstakere blir henvist til en tilværelse der livet er satt på vent. Midlertidige ansettelser er en hindring, ikke en døråpner, til det ordinære arbeidsmarkedet.

Frp gikk en stund inn for å avskaffe arbeidsmiljøloven, før de etter hvert valgte å gå inn for "liberalisering" i stedet. Både Høyre og Frp vedtok å svekke sentrale bestemmelser i loven før de rødgrønne fikk stanset dem i 2005. Nå har de blitt mer utydelige på hva de vil gjøre med den, fordi de vet det er upopulært å angripe en lov som verner arbeidstakerne. Å tro at denne utydeligheten lar seg omsette til noen som helst form for garanti som gjelder etter valget 9. september, er både naivt og farlig.

På 1890-tallet kalte Høyre sin bakstreverske politikk for en "tidsmæssig Arbeiderlovgivning". I dag kaller de den "moderne", og selger den som "nye ideer, bedre løsninger." I virkeligheten er ideene gamle, og løsningene dårlige. Valget i 2013 er et retningsvalg, ikke bare mellom høyre og venstre, men mellom framover og bakover.

Brutaliseringsmyten

2. juli i fjor ble en fagforeningsrepresentant i den svenske fagorganisasjonen SAC overfalt av seks menn i sitt eget hjem. Mennene, som tilhørte den kriminelle gjengen Werewolf Legion, var sendt dit på oppdrag av et bemanningsselskap som lå i forhandlinger med SAC om to oppsigelser, samt utestående lønn og feriepenger. Mens kona og barna ble holdt innelåst på naborommet, slo overfallsmennene fagforeningsmannen gjentatte ganger mot hodet. Med en kniv mot strupen ble han truet til å ringe eieren av selskapet og frafalle alle krav. Deretter fikk han beskjed om at han vil måtte bøte med livet dersom han ikke betalte en halv million kroner til lederen av Werewolf Legion innen en måned. Familien har nå gått under jorden.

I den stockholmske restaurantbransjen kontrolleres en stor andel av stedene av kriminelle nettverk. Et av dem er Nasa Stvar («Cosa Nostra»/Vår Sak på serbisk), som inngår i en allianse med Hells Angels. Werewolf Legion sorterer under dette nettverket. Liknende forhold finner man også i renholds- og byggebransjen, og ikke bare i Stockholm. For en tid tilbake beskrev for eksempel min danske fagforeningskollega Mattias Tesfaye i denne spalta hvordan 1%-klubber som Bandidos og HA har etablert seg i den københavnske byggebransjen. Da det i 2008 kom frem at Bandidos var involvert i et firma som drev med asbestsanering på politihuset i Göteborg, skrev Göteborgsposten at «kriminella gäng blir allt vanligare när det handlar om uthyrning av arbetskraft». I en studie av byggebransjen kort tid før, hadde Brottsförebyggande rådet konkludert med at bedrifter med opphav i kriminell virksomhet var knyttet til store og seriøse aktører via «långa kedjor av entreprenader».

I forbindelse med overfallet på SAC-representanten sa Per-Olov Forslund ved Rikskriminalens underrättelsesektion at «det syns som om den organiserade brottsligheten har börjat syssla med företagande och det är förstås inte bra om de tar med sina metoder dit. Vi vet att de har företag i vissa branscher som bemannings- och byggbranschen». Mats Matsson fra svenske Økokrim beskrev overfor tidsskriftet Flamman hvordan de kriminelle gjengenes «våldskapital» garanterer de økonomiske lovbryterne handlingsrom, blant annet i form av en «code of silence som gör att få svartarbetare tjallar».

Norge er dessverre ikke noe unntak fra denne utviklingen, selv om alt tyder på at den ikke har gått så langt som i våre skandinaviske naboland. En viktig delforklaring er å finne i det faktum at vi i motsetning til Sverige og Danmark har hatt en regjering som har lagt ned et betydelig arbeid mot sosial dumping. Allmenngjøring av minstelønn, solidaransvar, ID-kort og flere andre tiltak har gitt arbeiderne som jobber for halv- og helkriminelle arbeidsgivere bedre muligheter til å kreve ordentlige ansettelser og en skikkelig lønn, og større oversiktlighet for både fagbevegelse, arbeidstilsyn og skattemyndigheter. At arbeiderne både har rettigheter og gode sjanser for å få det de har krav på, er i seg selv et viktig tiltak mot svart arbeid, menneskehandel og hvitvasking av penger. For jo større sjansen er for at de våger å gjøre noe med problemene sine, jo større er sjansen for å få avdekket og dokumentert kriminelle forhold.

Dette er viktig, ikke minst fordi skillet mellom den svarte og den hvite, regulære økonomien har blitt mindre tydelig med årene. Det samme har skjedd med grensene mellom ulike former for kriminalitet, for ikke å snakke om mellom landene. I Fellesforbundet avd 603 Oslo Bygningsarbeiderforening har vi for eksempel hatt tvistesaker mot litauiske arbeidsgivere, som senere er blitt tiltalt og dømt for menneskehandel med og voldtekt av prostituerte. Vi har også opplevd litauiske medlemmer, noen av dem skoleungdommer, som har bedt om å bli smuglet ut bakveien etter forhandlingsmøter med arbeidsgiveren, fordi de er redde for at representanter for firmaet venter på dem utenfor. Grove trusler, overfall og nattlige hjemmebesøk er vi heller ikke ukjente med.

Slik arbeidsmarkedskriminalitet er selvsagt ikke representativ, verken for byggebransjen eller for arbeidslivet som sådan. På den annen side vekker ikke slike saker heller noe særlig oppsikt lenger, i alle fall ikke hos oss som holder på med fagforeningsarbeid blant arbeidsinnvandrere. Og den som måtte tro at slike problemer er forbeholdt ikke-norske arbeidere, må tro om igjen. Tidligere arbeidskamerater har fortalt meg om bedrifter der metamfetamin, amfetamin og kokain deles ut av ledelsen for å presse mer ut av arbeidsstokken, særlig når byggefristen nærmer seg. Og på «privatmarkedet», der fagbevegelsen og Arbeidstilsynet har lite innsyn, florerer det av svartarbeid og alt det som hører med.

Dagens Næringsliv, Høyres Torbjørn Røe Isaksen og Civita-filosofen Lars Fr. H. Svendsen har alle gått i rette med det de kaller «brutaliseringsmyten» i arbeidslivet, og fremstilt det faktum at de fleste av oss trives på jobben som et argument mot at det foregår en brutalisering i deler av arbeidslivet. Det er å argumentere mot en stråmann som ikke eksisterer. For det er ingen som har påstått at arbeidsmarkedet som sådan er brutalisert. Asbjørn Wahl i For Velferdsstaten, Roy Pedersen i LO i Oslo og andre som har satt spørsmålet på dagsorden, har tvertimot understreket at arbeidsmarkedet preges av polarisering: De fleste har det bra, noen har fått det bedre – men for andre har arbeidsforholdene blitt verre. Og for noen i vårt naboland er det altså blitt så ille at de må gå under jorda fordi de driver fagforeningsarbeid.

(Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Klassekampen august 2012)

Skremselspropaganda?

Civita arrangerte i 2008 et frokostmøte med tittelen "Høyrereformer – kan vi lære av våre naboland?". Blant de som satt i panelet var Høyres Torbjørn Røe Isaksen og journalist Kjetil Wiedswang fra Dagens Næringsliv. Wiedswang  bemerket at "politikere som oftest lover mye i valgkampen, men gjør lite når de kommer til makten. I Sverige var faktisk det motsatte tilfelle." Det er etter hvert godt dokumentert hva de borgerlige har brukt makten sin til i Sverige. For et par uker siden kunne vi for eksempel lese i Aftenposten om private skoler som legges ned fordi lønnsomheten er for dårlig, og elever som står igjen uten utdanningstilbud. En elev ved John Bauer fortalte avisen at konsernet "behandlet oss som handelsvarer, alt dreide seg om penger. Vi fikk bare tre timer svensk i løpet av hele høsten. Slik vi forsto det, mente JB at det ville bli for dyrt å hente inn vikar".

Selv om Høyre er tause om hvilke konkrete reformer de vil sette ut i livet her i Norge, deler de verdensanskuelsen til sitt svenske søsterparti: Det finnes knapt et politisk problem der løsningene ikke er å finne i form av skattekutt, privatiseringer og dereguleringer. På Civitas møte beskrev Torbjørn Røe Isaksen de svenske reformene som "sunn og solid borgerlig politikk".

Valgforsker Anders Todal-Jenssen har nylig hevdet at Arbeiderpartiet driver "skremmevalgkamp" fordi "de vet at det fungerer". Det er ikke riktig. Når vi er så mange på venstresida i norsk politikk som bruker tid på å snakke om Høyres og Frps politikk om dagen, er det fordi vi er skremt på ordentlig. Tro det eller ei, men vi er fremdeles en hel del mennesker her til lands som ikke tenker politisk taktikkeri. Mange av oss er genuint redde for at vi er i ferd med å få Norgeshistoriens mest høyreorienterte regjering.

Høstens stortingsvalg er det klareste retningsvalget i Norge siden mellomkrigstiden. Likevel er det få som opplever det slik. En viktig grunn til det er Høyres unnvikende og utydelige tale om hva det er de vil bruke makten til – helt i tråd med Wiedswangs observasjon fra Sverige for fem år siden. Det valget står om, er likevel ganske åpenbart: Skal vi gå fra fellesskaps-Norge til forskjells-Norge? Skal også Norge bli et samfunn der oppslutningen om fellesskapsløsningene svekkes, og hvor de rike privatiserer seg vekk fra samfunnet, i privatskoler og på private sykehus?

Et Høyre-Frp-samfunn vil svekke de ordningene de fleste av oss er avhengige av, og bidra til sterkere klasseskiller. Særlig lang tid vil det heller ikke ta, med tanke på de formidable skattekuttene Høyre og Frp legger opp til. De vil sløse bort penger på de som har mest fra før, og dessuten legge til rette for at private aktører skal få et sugerør ned i felleskassa.

Det som likevel skremmer meg mest, er arbeidsmarkedspolitikken deres. I Fellesforbundet organiserer vi medlemmer innen en rekke bransjer som sliter med sosial dumping. Vi ser også stadig flere eksempler på at dumpingen har utviklet seg til regelrett arbeidsmarkedskriminalitet, med hvitvasking, skatte- og avgiftsunndragelser, narkotikaomsetning og menneskehandel.

De rødgrønne har innført en rekke tiltak for å imøtegå denne utviklingen. Fafo har evaluert de to første tiltakspakkene mot sosial dumping, og konkludert med at de har virket: Uten tiltakene ville det med all sannsynlighet sett langt verre ut enn det gjør. Hva har så Høyre og Frp gjort? Jo, de har stemt imot alle de mest effektive tiltakene. Da allmenngjøringsloven ble vedtatt på 1990-tallet, var de imot den. Da loven ble forsterket med innsynsrett for tillitsvalgte i 2007, stemte de imot. Og da loven ble ytterligere forsterket med solidaransvar i 2009, stemte de imot det også.

Vi vet altså en hel del om hva vi ikke ville hatt dersom Høyre og Frp hadde sittet ved makten de siste årene. Men hva vil vi få dersom de kommer til makten? Det er ikke godt å si. Høyre mumler om hva de vil med arbeidsmarkedspolitikken sin, og bruker ulne begreper som "å myke opp" (dvs deregulere) og innføre "mer fleksible løsninger" (dvs gi arbeidsgiverne mer makt over ansattes arbeidstid). Frp er på sin side mest opptatt av å problematisere begrepet sosial dumping, og vil sidestille alt annet enn grov utnyttelse med "sunn konkurranse".

Norge har de siste årene gjennomgått historiske forandringer. Aldri har vi hatt så høy innvandring over så kort tid. Det stiller samfunnet vårt på prøve, og krever en aktiv og årvåken politikk. Om de rødgrønnes handlingskraft erstattes av Høyres og Frps passive og problematiserende ikke-politikk, vil det ramme den norske arbeidslivsmodellen hardt.

I VG kunne man den 16. juli lese at hver fjerde tyske arbeidstaker nå må ta til takke med en lavlønnsjobb som gir mindre enn 70 kroner timen. Utviklingen av en stor gruppe arbeidende fattige – "working poor" - er et resultat av en villet politikk. I Sverige og Danmark argumenterer borgerlige politikere nå hardnakket for at flere lavlønnsjobber er redningen også der. Det skal nok ikke mer til enn et lite hopp i arbeidsløsheten, før vi vil høre liknende toner her til lands også.

Det er krisetider i Europa, og krisa vil ikke være over med det første. Med Høyre og Frp ved roret får vi de gale løsningene på alle de utfordringene vi vil bli stilt overfor i årene som kommer. Det er til å bli skremt av.

Litt ærlig tale, takk

I et innlegg hos Minerva skrev Civitas Marius Doksheim nylig om sosial dumping og den norske modellen. "Norge må legge til rette for arbeidsinnvandring, og sørge for at tiltakene mot sosial dumping ikke hindrer ”sosial jumping”," skrev Doksheim. Dessverre var han rungende taus om hvilke tiltak mot sosial dumping han frykter kan ødelegge for en slik "jumping". I stedet ble det stående som en ubegrunnet insinuasjon, at den rødgrønne regjeringens politikk mot sosial dumping har utgjort et hinder for utenlandske arbeidere. Med utgangspunkt i boken "Sosial dumping: Trues den norske modellen?" av tidligere statssekretær Jan Erik Støstad, hevder Doksheim at han har "avslørt" venstresidas reelle motiver: At kampen mot sosial dumping ikke er "altruistisk", men "en kamp mot konkurranse fra arbeidere som er villige til å arbeide for mindre enn det norske arbeidstakere stort sett er".

Å sette utenlandske arbeideres interesse av gode lønns- og arbeidsvilkår opp mot norske arbeideres interesse av at fremforhandlede rettigheter respekteres, er en argumentasjon vi kjenner godt. Tidligere i år fremførte NHO liknende argumenter i den såkalte verftssaken i Høyesterett. NHO hevdet blant annet at allmenngjorte minstelønnsbestemmelser ikke fungerte beskyttende for utenlandske arbeidere, men tvert imot var et problem for dem ettersom det gjorde dem dyrere enn nødvendig. En slik tenkemåte avviste Høyesterett klart og tydelig. I dommen heter det at "allmenngjøringslovens formål om å kunne sikre "likeverdige" lønns- og arbeidsvilkår, må forstås som uttrykk for et formål om å sikre utenlandske arbeidstakere sosial beskyttelse".

Dommen siterte også Fafo-forskerne Line Eldring og Jon-Erik Dølvik, som har slått fast at striden om anstendige lønns- og arbeidsvilkår ikke har vært et spørsmål "om å beskytte innenlandske arbeidstakere mot konkurranse eller å hindre utenlandsk arbeidskraft i å finne et bedre utkomme enn de kan gjøre hjemme. Striden handler først og fremst om virkemidlene for å sikre inkludering på likeverdige vilkår og motvirke framvekst av en ny underklasse… Prinsipielt handler det altså om hva slags arbeidsliv man ønsker å utvikle, og vilkårene for inkludering". Nettopp av den grunn, skriver de to, er det at EU har knesatt vertslandsprinsippet som norm for fastsettelse av lønns- og arbeidsvilkår for utstasjonert arbeidskraft.
"Svekket arbeidsmarked som følge av fordyrelse, vil alltid være en risiko ved ytelser som skal gi økt sosial beskyttelse," sier Høyesterett, som konkluderer med at det "sier seg selv at slike tillegg ikke mister sin karakter av objektiv fordel for arbeidstakeren selv om fordyrelsen gir risiko for redusert etterspørsel etter tjenesten". I den såkalte Wolff & Müller-dommen har EU-domstolen slått fast det samme: Et beskyttelsestiltak utgjør en fordel for utstasjonerte arbeidere, selv om det også skulle gjøre arbeidskraften deres dyrere.

Det Doksheim kaller "proteksjonisme" er i EU fullt ut anerkjent som en legitim interesse, som både beskytter omreisende arbeideres sosiale rettigheter og medlemslandenes arbeidslivsregimer. Riktignok finnes det nok av krefter i EU – og her til lands – som ønsker å erstatte vertslandsprinsippet med et "opprinnelseslandsprinsipp", der man kan ta med seg hjemlandets lønns- og arbeidsvilkår. Men de har altså foreløpig ikke fått gjennomslag for en slik linje.

En måte å gjøre en slik uspiselig politikk mer spiselig på, er å sukre den med begreper som "sosial jumping". Dette er et begrep Civita har funnet opp, og som de til stadighet gjentar – helt i tråd med innsikten hentet fra deres svenske søsterorganisasjon Timbro, om at det gjelder å gjenta sin kritikk som en full papegøye, helt til den begynner å gjøre inntrykk.

Det betyr øyensynlig ingenting at begrepet er blitt grundig kritisert av forskere fra både Frisch-senteret og Fafo. Forskerne har blant annet vist at polske menn har hatt en lavere inntektsvekst og har et langt lavere lønnsnivå enn norske menn i samme aldersgruppe. I en omfattende kartlegging av polske arbeidsinnvandreres livsvilkår, har Fafo også dokumentert at selv etter tre års botid har mindre enn en av fire fått fast jobb i norsk firma. Et eksempel på dette kunne man lese om i Stavanger Aftenblad samme uke som Doksheims innlegg ble publisert. Det handlet om den polske rørleggeren Jacek Bochniak, som ikke har fått annet enn korttidskontrakter siden han kom til Norge for å jobbe. I tillegg til å skulle betale for opphold i Norge har han barn og kone å ta seg av i Polen. Den lengste kontrakten han har fått er tre måneder. Den korteste kontrakten har vart en uke. "Det er vanskelig når man ikke vet hva man gjør om tre måneder", sa  Bochniak til avisa.

Doksheim mener vi må "finne en ny balanse" i debatten om sosial dumping,"der det oppmuntres til konkurranse og omstilling". Dette er som et ekko av Fremskrittspartiets Robert Eriksson, som har sagt han ønsker å forbeholde begrepet sosial dumping de mest ekstreme tilfellene av utbytting, mens andre former for underbetaling skal sidestilles med "sunn konkurranse". I likhet med Eriksson er Doksheim dessverre svært uklar på hva slags konsekvenser dette skal få i praksis.

Når Doksheim snakker om  å "legge til rette for arbeidsinnvandring", hører vi fint lite om de velfungerende Servicekontorene for utenlandske arbeidere, eller om behovet for et godt Arbeidstilsyn. Vi hører heller ikke noe om ordninger som solidaransvar, som har gjort det enklere for underbetalte utenlandske arbeidere å kreve inn lønna de har krav på. Ei heller får vi høre noe om allmenngjøring, som har sikret mange utenlandske arbeidere en god lønn å leve av – noe som i seg selv er en viktig del av forklaringen på hvorfor så mange arbeidsinnvandrere har funnet veien til Norge. Nei, "å legge til rette" handler nok dessverre om noe så enkelt som at utenlandske arbeidere skal  tvinges til å selge arbeidskraften sin billigere. Her hadde det vært befriende med litt ærlig tale, fremfor ullen prat om "ny balanse," "konkurranse" og "omstilling".

(Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Dagsavisen 16. juli 2013)