Hvorfor skal LO engasjere seg politisk?

Noen lurer på hvorfor fagbevegelsen engasjerer seg for at de rødgrønne skal vinne høstens stortingsvalg. Grunnene til det er mange. Det handler ikke om at vi har noe imot Høyre eller Frp som partier. Det handler om at vi har noe imot politikken de står for. Vår oppgave er å forsvare medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår, både på arbeidsplassene og i samfunnslivet for øvrig. En Høyre-Frp-regjering vil utgjøre en trussel mot mye av det våre medlemmer har kjempet fram.

Dersom Høyre og Frp får sette sitt politiske eksperiment ut i praksis, vil faste ansettelser bli erstattet av løsarbeid og ”fleksibilitet.” Sentrale forhandlinger og avtaler skal ifølge Frp kunne undergraves av ”lokal forhandlingsfrihet,” og de viktigste virkemidlene vi har fått mot sosial dumping vil være truet. Med de utfordringene vi står overfor i arbeidslivet, der sosial dumping brer om seg til stadig flere bransjer, er dette et eksperiment vanlige arbeidsfolk ikke har råd til.

Høyre og Frp har stemt imot alle de viktigste tiltakene den rødgrønne regjeringen har innført mot sosial dumping, og da særlig de tiltakene som har styrket fagorganisertes kontrollmuligheter. To eksempler på dette er tillitsvalgtes innsyn i lønns- og arbeidsvilkår hos underleverandører, og fagforeningers mulighet til kollektivt søksmål ved ulovlig innleie.

Høyre og Frp er bremseklosser i arbeidslivspolitikken, og har hatt en mildt sagt avslappet holdning til sosial dumping. I den grad de i det hele tatt har kunnet se for seg tiltak, har de pekt på Arbeidstilsynet. Men alle vet at Arbeidstilsynet, uansett hvor mye ressurser de skulle bli tilført, ikke kan kontrollere bort sosial dumping. Vi er avhengig av en sterk fagbevegelse, og tillitsvalgte som kjenner de lokale forholdene, dersom vi skal kunne møte de store utfordringene norsk arbeidsliv står overfor.

Både FrP og Høyre sier de vil "lytte mer" til de uorganiserte, men hva betyr det? De får det til å framstå som om fagbevegelsen bare bryr seg om egne medlemmer, på bekostning av andre. De skjønner ikke, eller vil ikke skjønne, at svært mange tariffestede rettigheter også omfatter uorganiserte, og at mange av de lovene som beskytter alle arbeidstakere, opprinnelig ble kjempet fram av fagbevegelsen.

Når Frp sier at de vil gi de samme rettighetene til uorganiserte som organiserte, velger de å se helt bort fra at tariffestede rettigheter, som Avtalefestet Pensjon, er noe de organiserte selv har kjempet fram, og betalt kontingent til organisasjonen sin for å oppnå. Frp ønsker, med sin favorisering av "retten" til å stå uorganisert, å svekke fagbevegelsen, og få oss vekk fra den politiske arenaen. Det vil arbeidsfolk tape på, hva enten de er organiserte eller ei.

Høyre og Frp har en lang tradisjon for å skyve svake grupper foran seg når de argumenterer for svekkede fagorganisasjoner og dårligere lovverk. På 1890-tallet var Høyre mot et forbud mot barnearbeid fordi det "vilde være det samme som at tage Brødet af Munden paa mange fattige Familier". Partiet hevdet også at et forbud mot nattarbeid for ungdom mellom 14 og 18 år ville gjøre det vanskelig for ungdommen å få arbeid. 100 år senere brukte Høyre og Frp nesten identiske argumenter da de stemte mot allmenngjøring av tariffavtaler – et tiltak som har vist seg å være det viktigste enkelttiltaket mot underbetaling av utenlandske arbeidere.

Høyre og Frp skyver også svake grupper foran seg når de går inn for færre faste jobber, ved å liberalisere adgangen til midlertidige ansettelser. De hevder dette vil være bra for grupper som sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet. Men å svekke ansettelsesvernet kommer ikke til å gi flere faste, trygge jobber. Tvert imot vil det bare føre til flere utrygge ansettelser, og at flere arbeidstakere blir henvist til en tilværelse der livet er satt på vent. Midlertidige ansettelser er en hindring, ikke en døråpner, til det ordinære arbeidsmarkedet.

Frp gikk en stund inn for å avskaffe arbeidsmiljøloven, før de etter hvert valgte å gå inn for "liberalisering" i stedet. Både Høyre og Frp vedtok å svekke sentrale bestemmelser i loven før de rødgrønne fikk stanset dem i 2005. Nå har de blitt mer utydelige på hva de vil gjøre med den, fordi de vet det er upopulært å angripe en lov som verner arbeidstakerne. Å tro at denne utydeligheten lar seg omsette til noen som helst form for garanti som gjelder etter valget 9. september, er både naivt og farlig.

På 1890-tallet kalte Høyre sin bakstreverske politikk for en "tidsmæssig Arbeiderlovgivning". I dag kaller de den "moderne", og selger den som "nye ideer, bedre løsninger." I virkeligheten er ideene gamle, og løsningene dårlige. Valget i 2013 er et retningsvalg, ikke bare mellom høyre og venstre, men mellom framover og bakover.